Er det så selvsagt at vår demokratiske ordning er den beste måten å styre landet på?
Finnes det alternative metoder?(ganske provoserende at noen i utgangspunktet stiller spørsmålstegn med vårt demokratiske system, men er jo morsomt å filosofere over det!)
I antikkens Athen hadde de i en periode "direkte demokrati", hvor lover ble vedtatt ved personlig oppmøte! På disse folkemøtene kunne enhver mannlig borger ta ordet og prøve å overtale mengden til å stemme for eller imot et lovforslag. Var ikke snakk om at man stemte på mennesker som skulle representere folket, nei folket selv kom og sa sin mening. Var litt som om vi skulle hatt folkeavstemning i Norge for hver ny lov som skulle vedtas. Og at alle i Norge da ble bedt om å troppe opp på Stortinget for å diskutere saken først... Og dersom en eller annen dude fant det for godt, så kunne han der og da plutselig foreslå en ny lov.
POWER TO THE PEOPLE, altså!
Og athenerne ville nok ledd seg skakk av vårt såkalte "demokrati", der vi faktisk stemmer på noen som skal stemme for oss...
På den andre siden, det var en
skummel form for demokrati de hadde. En dag da de var litt sure på naboøya, så var det noen i folkeforsamlinga som hisset opp stemninga såpass, at de fant ut at de skulle sende krigsskip og utslette hele befolkningen på øya... I et øyeblikks engasjement, stemte flertallet for forslaget, og krigsskip ble sendt ut!
Men... da de fikk tenkt seg litt om, begynte de å angre. Kanskje det ikke var så lurt likevel? I all hast fikk de sendt ut en båt som akkurat rakk å nå krigsflåten igjen. Heldigvis!
Slike historier får oss til å le av athenernes demokrati! For oss virker det tåpelig at hvem som helst skulle kunne komme og ta ordet i "stortinget" og fremme lovforslag. Hallo, personen bør jo ha utdanning, den bør ha erfaring innen politisk arbeid og besitte nok kunnskap til å være kompetent for å bedrive denslags.
Men hva sier vi egentlig da? At vanlige folk ikke er nok kompetente? At det finnes en elite mennesker som vet bedre enn oss? At vi bør overlate politiske avgjørelser til mennesker med nok kunnskap til å ta gode avgjørelser. Hva med meg og deg? Hvilken kompetanse har vi egentlig for å stemme den ene eller den andre inn på stortinget og håpe at han/hun ivaretar Norges beste?
Jeg var på fest en gang, tror det var like etter forrige Stortingsvalg, og da var det en fyr som tok opp problemstillingen: Bør en stemme fra en mentalt tilbakestående person telle like mye som stemmen til en som er høyt utdannet og svært intelligent?
Jeg tenkte umiddelbart at det var upassende å si noe sånt! Hvem skal i så fall bestemme hvem som faller i hvilken kategori? De intellektuelle selv? I praksis ville det ikke fungert å rangere kapabilitet på den måten. Og frekt ville det også vært!
Men når du tenker på det, så er det et tankekors at en som har en
doktorgrad i politikk ikke har mer påvirkning på hvem som skal styre vårt land enn en som nettopp har tatt lappen, og som ennå lever på ukelønn og cola!
Men jeg har tenkt videre på dette og funnet ut noe glupt:
OK, en stemme er en stemme, og innfor vårt demokratiske valgsystem står vi alle likt! Her er det ikke jøde eller greker, fri eller trell, mann eller kvinne (etter 1913, hvertfall)!
Men likevel, er du smart nok, så forstår du at det finnes hundrevis av andre måter å påvirke politikken på! Du kan starte din egen organisasjon, drive lobbyvirksomhet, bli journalist, påvirke media, bli kompis med ordførern i byen, overtale alle vennene dine til å stemme på "rett" parti, bruke alle sparepengene dine på å trykke opp flyers med politisk propaganda osv.
Og er du virkelig smart, så blir du politiker selv!
Så, ja, en stemme er en stemme uansett hvem du er, men ikke hvemsomhelst kan påvirke folk til å forandre mening!
Derfor er det tåpelig å påstå at vårt demokratiske system diskriminerer de intellektuelle med høy utdanning. De som mener det, er hvertfall ikke så smarte at de ser mulighet til å påvirke samfunnet utenfor valgurnene!
Jo mer man studerer, skjønner man at det man lærer bare er halve sannheten. Et argument har alltid et motargument. En undersøkelse har alltid en motundersøkelse. En teori har alltid en motteori... 
du to leire; de som mener bistand ikke nytter og bør reduseres eller avvikles, og de som mener bistand nytter, og mener man bør tenke konstruktivt framfor å kutte ut bistand. Under disse meningene, ligger høyst sannsynlig verdier i bunnen. Verdier som påvirker vår holdning til menneskene rundt oss. Har du en livsanskuelse som sier at du bør gi til de fattige, vil du fortsette å forsvare bistand selv om enkelte undersøkelser viser at den ikke funker tilfredsstillende. 
