Leste nettopp en artikkel i Aftenpostens A-magasin om spanske kysseregler og tenkte det var på tide å blogge om det kompliserte issuet "hilsing"!Da jeg bodde i München i 2009, omgav jeg meg med folk fra mange forskjellige nasjoner. Og da er det naturlig at man stadig vekk blir konfrontert med temaet: Hvordan skal man hilse på de ulike folkene? Hvem nikker man til, hvem tar man i handa, hvem gir man klem, hvem kysser man i lufta, hvor mange ganger kysser man i lufta, hvem gir man et ekkelt, vått kyss på kinnet (og hvem overser man - noe som jo ofte forekommer innen norske hilseskikker)? Life started to get a bit complicated! Om du synes det er vanskelig å vite hvordan du skal hilse på folk i Norge, så er det bare a piece of cake i sammenligning!
Det første jeg måtte gjøre, var å analysere hvem som hilste hvordan. Det var ikke helt lett, men etter et halvt år viste mine analyser følgende mønster (merk: dette er ingen kvantitativ undersøkelse...):
- Franskmenn: Er du fra Paris, kysser du tre ganger ut i lufta, mens er du lenger sørfra, er det bare to kyss!
- Amerikanere: De er ikke så forskjellig fra oss nordmenn, men problemet kommer når du blir bedre kjent med dem og det kanskje ville vært naturlig å gi dem en klem. Klemmen begynner på samme måte som en norsk klem, men idet du skal til å legge kinn mot kinn og den ene armen rundt vedkommende, merker du at det overhodet ikke er noen kontakt, du får bare et uformelt klaps på ryggen en-to-tre ganger (á la den typen klem en del norske menn gir hverandre). Og så blir du flau, for du har jo faktisk lent deg mot en unnvikende person og prøvd å søke kroppskontakt når han bare ville klappe deg på ryggen!
- Italienere: Her kysser du på kinnet som franskmennene, tror det var to ganger, men ettersom jeg husker, skal du være borti kinnet med ditt kinn når du kysser i lufta. PS: IKKE gi dem klem! (dette kommer vi tilbake til senere...)
- Brasilianere: Her kommer den kompliserte biten, for her er det ingen fasitsvar! Det begynte med at jeg observerte at de gav to kyss på kinnet, som de da også var borti. Men etterhvert som man ble kjent, ble det lagt til en haug av varianter, og det var vanskelig å få til å gradere kyssene etter lengden og nærheten på vennskapene - mine analysemetoder var for enkle til å kunne kategorisere et så stort spekter av variasjoner. Men jeg tror de kan innordnes etter følgende kriterier: To kyss på kinnet (med touch) er det mest formelle, det BØR du gjøre, du slipper ikke unna med et norsk nikk. Så kommer to kyss på kinnet, der du faktisk kysser så vidt med leppene, og etter det igjen kommer ett kyss på kinnet, som blir noe lignende som en klem. Den mest intense versjonen av denne, er et skikkelig stort, vått kyss på kinnet. Men la deg ikke forføre, dette er fremdeles helt normalt og vennskapelig - er et sånt type kyss en gammel, irriterende tante ville gitt deg!
- Tyskere: Her er det vanskelig å generalisere, men stort sett hilser de som oss. Dog finnes det noen unntak: Når du er så nært Sør-Europa som München er, kan det forekomme en og annen "kyss på begge kinn"-hilsen som gjør deg litt forvirra, for du trodde du slapp unna dette når du var med ekte tyske natives. OG, stikker du innom en koselig frikirke, kan du være sikker på at klemme-kulturen langt overgår den norske kristen-klemmekulturen. Her gjelder nemlig én regel: Alle skal klemmes, alltid! PS: Hvis du synes det blir litt for mye, kan du alltids prøve å unngå å møte blikket til folk etter hvert som du kommer inn i kirka, da kan det hende du redder deg forbi et par folk før det igjen blir massivt klemmepress! Denne typen unnaluring kan man dessverre ikke gjøre med brasilianere, for der skal alle ses på og hilses på uten unntak, ellers er du uhøflig!
I begynnelsen fulgte jeg bare strømmen fordi jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle hilse på dette internasjonale sammensuriet av folk. Så jeg lot de andre ta initiativ og slengte meg med på hva enn slags hilsen de var vant til. De utviklet blant annet "finger-regelen" som gikk ut på at du viste to eller tre fingre etter hvor mange kyss du hadde tenkt å gi. Dette slik at man rekker å snu seg til siden når det tredje kysset evt. kommer! Ellers kan det jo bli litt flaut...
Men etter hvert begynte jeg å bli litt lei av all kyssinga, og jeg savna faktisk den norske, vennskapelige klemmen. Antakelig var det mest fordi jeg mente at "var man i Tyskland, burde man hilse som tyskerne!" Og dessuten ønsket jeg at den norsk-tyske hilsekulturen ikke skulle drukne i alle disse eksotiske hilsemåtene. Derfor prøvde jeg heller å gi klem når folk ville til å kysse meg. Det var ikke alltid like lett å få til, de fleste ville absolutt kysse.
Jeg samtalte derfor med ei italiensk venninne om dette, og la ut om min ergrelse over at jeg alltid måtte føye meg etter andres hilseregler. Da fortalte hun meg hvordan hun oppfattet en klem: Det var noe bare typen hennes ville gitt henne, eller kanskje en kjempenær venninne - det var nemlig noe av det mest intime (før kyss på munnen, selvfølgelig). Shit, da burde jeg kanskje ikke gå rundt og tvinge folk til å hilse "the norwegian way" og boikotte kyss på kinnet? Så komplisert dette med hilsing plutselig hadde blitt! Nå måtte man også ta hensyn til hvilke signaler ens egen hilsemåte kunne gi folk fra andre kulturer.
Worst case scenario var alltid når du møtte en gjeng folk fra forskjellige land. Det var greit nok med italienerne, franskmennene og brasilianerne, de måtte man kysse, sånn var det bare. Men hva gjorde man da med skandinavene? Jeg kunne jo ikke kysse svenskene, danskene og finskene på kinnet! Det hadde blitt litt for awkvard! Men jeg kunne heller ikke gi dem klem i starten, for så godt kjente vi ikke hverandre da. Amerikanerne kunne man i det minste ta i handa! Så de stakkars skandinavene fikk ingen hilsen annet enn et hei, stakkars. Mens vennene deres fikk kyss både en og to og tre ganger! Føltes litt merkelig!
Men jeg husker godt én dag, det var helt i slutten av mitt opphold i München, at folk endelig hadde lært av MEG. Vi hadde vært og stått på vannski, og jeg skulle forlate de andre og ta en annen U-Bahn hjem. Og før jeg hadde rukket å kartlegge situasjonen og vurdere hvem som skulle få kyss, klapp eller klem - eller kanskje bare et "ha det", så tok en skandinaver initiativ til å gi meg en ha-det-klem, og her var skandinavene faktisk i stort flertall, så det ble et slags gruppepress MOT kysseskikken. Yes, endelig! Én etter én kom de og gav meg en klem, så hva skulle den stakkars kysseglade minoriteten da gjøre? Klemme, selvfølgelig!
For meg ble dette en liten triumf i denne kulturelle minikrigen mot den Sør-Europeiske og Sør-Amerikanske kysseskikken som prøvde å invadere München!
Håper denne artikkelens lesere har egne historier, observasjoner og kommentarer som kan supplere mine erfaringer. Del dem gjerne i kommentarfeltet!
