BIBELEN – FOR DEG SOM IKKE LESER I DEN [II]

Har du lurt på hvorfor enkelte leser så mye i Bibelen og hva de egentlig får ut av den? I denne bloggserien går jeg gjennom Johannesevangeliet og peker på ting som kan være relevante for folks liv – uavhengig av om man relaterer til kristendommen eller ikke.

Sist gang tok jeg for meg vers 1-18 i kapittel 1 (les bloggpost her), og nå fortsetter jeg med vers 19-34. Jeg tar utgangspunkt i oversettelsen av Bibelen som kom i 2011, og det som fiskeren Johannes, en av Jesu etterfølgere, skrev om det han opplevde etter at han en dag plutselig traff på Jesus. (Mer om forfatterspørsmålet her.)

KAPITTEL 1, vers 19-34

«Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: "Hvem er du?". Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: "Jeg er ikke Messias.» (v. 19-20)

Jødenes religiøse ledere lurte veldig på hva det var som foregikk ute i ødemarken rundt Jordanelven. Der holdt det nemlig til en mann med kallenavnet "døperen Johannes" (det er altså ikke snakk om disippelen Johannes her). Han tiltrakk seg mange folk og ba dem om å vende seg bort fra nedbrytende og umoralske handlinger og innrømme sine feil. Og så døpte han dem i elva (se Matteus 3). Var dette kanskje han de ventet på, han som Gud – i følge deres tolkning av Toraen – skulle sende for å frelse jødene fra den romerske okkupasjonsmakten? Var han Fredsfyrsten? Den såkalte Messias? 

Døperen nektet for at han var Messias og presiserte at hans oppgave bare var å rydde veien, å klargjøre løpebanen for Messias, å forberede folket på hans komme (se v. 23 som refererer fra en gammel profeti av Jesaja (Jes 40, 3)). 

Så en dag ble Døperen Johannes oppsøkt av en mann ved navn Jesus, en tømrer fra Nasaret. Døperen begynte straks å fortelle folk at: dette er han som jeg fortalte dere om! Og han gav Jesus en betegnelse som kunne gitt enhver jøde hakeslepp: 

«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!.» (v. 29)

Hvorfor var dette en så spesiell betegnelse? Hva mente døperen Johannes med å kalle Jesus for et lam, av alle ting? Og hva har det med oss i dag å gjøre?

Å snakke om synd høres kanskje litt gammeldags og irrelevant ut, men de fleste er enige i at det er mye lovbrudd og lav moral her og der i vårt samfunn. Kanskje har vi lett for å bortforklare egne feiltrinn, men vi legger hele tiden merke til feil oppførsel og dårlige handlinger og holdninger hos andre mennesker rundt oss hvertfall! Verden er rett og slett en forsamling imperfekte mennesker som tidt og ofte gjør kjipe ting mot hverandre. Og enkelte handlinger er så grusomme at de mangler sidestykke...

For å få tak i meningen med utsagnet til døperen Johannes, må vi gå til en av mange fremtidsprofetier i Jesaja (kapittel 53). Her fortelles det om en Herrens tjener (52, 13) som tar på seg våre sykdommer, våre smerter, våre lovbrudd og våre synder (53, v. 5). Selv om vi er de skyldige, de som har gjort lovbruddene, legger Gud hele straffen på ham, han blir offeret for våre synder (v. 10) og vi blir erklært skyldfrie (v. 6 og 11: jfr. rettferdige). Denne personen, eller "offeret", om du vil, blir sammenlignet med et "lam som føres bort for å slaktes" (v. 7). Jødene var vel kjent med ofring av dyr, såkalte skyldoffer. De hadde f.eks. en forskrift som gikk ut på at den øverste presten skulle legge hendene på en bukk og bekjenner hele folkets lovbrudd og synder. «Bukken skal bære alle deres synder ut i villmarken.» (3. Mosebok 16, 22). Derav ordet "syndebukk". Når Døperen Johannes kaller Jesus for Guds lam, som bærer bort verdens synd, sier han regelrett ut at Jesus er et slikt skyldoffer som tar vår plass på tiltalebenken og dermed må ta skylden for våre lovbrudd.

Døperen Johannes hevder noe som aldri tidligere har blitt sagt om noen mann: Denne personen kommer til å ofre seg for hele menneskeheten. Og jeg er her for å forberede dere på det!

«Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» (Joh 1, v. 33-34)

To be continued...

 

FAKTA OM TEKSTEN:
Det originale manuskriptet «Evangeliet etter Johannes» ble kopiert for hånd og sendt rundt til de ulike menighetene på den tiden. I jødisk tradisjon (Johannes var jøde) skulle enhver avskrift av de hellige skriftene være nøyaktig etter originalen. Reglene var slik at dersom bare så mye som en tøddel (et tegn som viser vokaler på hebraisk) var skrevet feil, så var avskriften ubrukelig og ble gravd ned. I dag, 2000 år etter Nytestamentets hendelser, har vi hele 5366 gamle avskrifter av hele eller deler Det nye testamentet på originalspråket gresk (i tillegg til 19 000 avskrifter på andre språk). Av disse er den eldste fra rundt år 115 (fragmenter fra Johannes Evangelium), så både nærhet i tid til hendelsene og til nedskreven originaltekst er svært kort (sammenlignet med andre historiske manuskripter). Med en så stor mengde avskrifter, kan man sammenligne de ulike manuskriptene og se om det har blitt gjort endringer i tidenes løp. De fleste av endringene er stavefeil, tegnsettigsfeil og ord som ligner på hverandre som har blitt forvekslet. Der det er avvik som kan ha betydning for forståelsen av verset, er disse tatt med i fotnotene til 2011-Bibelen, så vi kan være rimelig trygg på at det vi leser i vår norske bibeloversettelse ligger så nært til originalteksten som det er mulig med menneskelige kopimaskiner i sving.

BIBELEN – FOR DEG SOM IKKE LESER I DEN [I]

Har du lurt på hvorfor enkelte leser så mye i Bibelen og hva de egentlig får ut av den? I denne bloggserien tenkte jeg å offentliggjøre noen eksempler på hva man mener med at Bibelen har banebrytende kunnskap også for vanlige folk i dag, selv for de som ikke en gang leser i den!

Jeg tar utgangspunkt i den nye oversettelsen av Bibelen som kom i 2011, og det som fiskeren Johannes, en av Jesu etterfølgere, skrev om det han opplevde etter at han en dag på jobb plutselig traff på Jesus. (Mer om forfatterspørsmålet her.)

KAPITTEL 1, vers 1-18

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til.» (v. 1-3)

Det Johannes begynner hele beretningen sin med, er å slå fast at Jesus (Ordet som ble menneske, v. 14) ikke var en hvemsomhelst. Han påstår at Jesus var fra begynnelsen av (henspeiler til skapelsesberetningen i 1. Mosebok), han er den som har skapt alt, han er Gud som kom ned til jorda som et menneske. Selv om ingen har sett Gud, har det at han tok bolig iblant oss, i en fysisk menneskekropp, gjort at vi kan se på Jesus og vite hvordan Gud er («...den enbårne, som er Gud (...), har vist oss hvem han er» v. 18). Det florerer mange forestillinger om Gud, men ved å studere øyenvitnenes beskrivelser av Jesus og hvordan han møtte folk, har vi følge Johannes Evangelium 1 v. 18 en helt konkret kilde til kunnskap om Guds personlighet.

(Et av Johannes sine brev lenger bak i Bibelen begynner på nesten samme måte:  

«Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.» (1. Johannes brev kap 1).

For Johannes var det tydeligvis et poeng i å påpeke at det han skriver om Jesus faktisk er førstehånds kunnskap, noe selvopplevd, en person han har tatt på, hendelser som han selv var med på og så med egne øyne. Og det er kanskje ikke så rart, for da han skrev disse tekstene, var det gått mellom 30-60 år etter Jesu død, og mange av de som fikk høre brevene opplest, hadde kanskje ikke møtt Jesus selv eller vært etterfølgere av ham da han levde.)


Videre står det:

«Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» (v. 11-12)

Senere beskriver Johannes hvordan de religiøse stadig vekk kom i konflikt med Jesus, for han utfordret deres forestillinger om Gud og hvordan de hadde sett for seg at Messias skulle være. Disse, som hadde dedikert sine liv til å granske skriftene og leve som rettroende, disse som ventet på at Messias skulle komme, kjente ham ikke igjen da han kom, og de endte til slutt opp med å utlevere ham til romerne og korsfeste ham.

Men de som faktisk tok imot Jesus og ville følge ham, var en salig blanding av helt vanlige folk, fiskere og tollere, diverse utskudd, en lege også, for så vidt, og til og med kvinner. Kanskje hadde de ikke helt plettfrie liv (underholdende å lese om hvor tåpelig de av og til framstiller seg selv i evangeliene), men de trodde på «hans navn», den Jesus sa at han var.

Det er en utbredt forestilling at noen mennesker er mer religiøst anlagt enn andre. I følge Bibelen er det i så fall disse som vil ha størst problemer med å catche troa, for de er så opptatt av å dyrke sin egen religiøse forestillingsverden, at de kanskje går glipp av å bli kjent med hvem Gud egentlig er og følge etter Jesus.

«Loven [de religiøse reglene] kom ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (v. 17)

...skriver Johannes. Jesus kom ikke for å etablere en ny religion, for å pålegge de religiøse enda flere leveregler, men for å vise oss hvem Gud virkelig er, for å sette oss fri fra død religion og for å åpne veien for alle mennesker til Gud, slik at alle de som tar imot ham, kan få lov til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (v.12).


FAKTA OM TEKSTEN:
Det originale manuskriptet «Evangeliet etter Johannes» ble kopiert for hånd og sendt rundt til de ulike menighetene på den tiden. I jødisk tradisjon (Johannes var jøde) skulle enhver avskrift av de hellige skriftene være nøyaktig etter originalen. Reglene var slik at dersom bare så mye som en tøddel (et tegn som viser vokaler på hebraisk) var skrevet feil, så var avskriften ubrukelig og ble gravd ned. I dag, 2000 år etter Nytestamentets hendelser, har vi hele 5366 gamle avskrifter av hele eller deler Det nye testamentet på originalspråket gresk (i tillegg til 19 000 avskrifter på andre språk). Av disse er den eldste fra rundt år 115 (fragmenter fra Johannes Evangelium), så både nærhet i tid til hendelsene og til nedskreven originaltekst er svært kort (sammenlignet med andre historiske manuskripter). Med en så stor mengde avskrifter, kan man sammenligne de ulike manuskriptene og se om det har blitt gjort endringer i tidenes løp. De fleste av endringene er stavefeil, tegnsettigsfeil og ord som ligner på hverandre som har blitt forvekslet. Der det er avvik som kan ha betydning for forståelsen av verset, er disse tatt med i fotnotene til 2011-Bibelen, så vi kan være rimelig trygg på at det vi leser i vår norske bibeloversettelse ligger så nært til originalteksten som det er mulig med menneskelige kopimaskiner i sving.

Hvor er kirka?

Oslo er en by med veldig mange kirker

Kanskje tror du at du har sett dem alle?

Men noen av dem får du ikke øye på så lett

   

Fordi du ser etter noe gjenkjennelig

Men en kirke trenger nødvendigvis ikke befinne seg i en kirke...

En kirke kan være i en sportshall

Den kan være i et teater

Eller på en kafé

Og til og med i stua til helt vanlige folk!

Hvordan er dette mulig?

Fordi kirka ikke er en bygning.* Det er folk! Og folk kan møtes i en vigslet bygning, de kan møtes i en sportshall, i en teaterbygning, på en kafé – eller simpelt hen i en stue!

Neste gang du ser etter en kirke, se etter menneskene!

* Ordet "kirke" er den norske oversettelse av det greske ordet "ekklesia" som viser til en forsamling av folk. Når ordet "ekklesia" blir brukt i Det nye testamente, er det alltid snakk om mennesker. Som har én ting til felles: De har invitert Jesus inn i livene sine. Og de møtes for å leve dette nye livet sammen. Å leve for Ham. Det står i Bibelen at kirka er Jesu kropp her på jorda, og hver av oss er ment å være deler av denne kroppen – kobla til hverandre og til Hodet. En lillefinger klarer seg ikke alene. En tå er unyttig i seg selv. Et kne har ingen funksjon uten en legg og et lår som det kan binde sammen. Vi mennesker trenger å møte hverandre, å leve liv sammen, og være kobla til Ham som er kilden for alt liv: Jesus.