Du ville vært nødt til å kutte ut det meste du hadde planlagt å gjøre. Om du valgte å dra på jobb, ville du bare vart noen timer, så det ville ikke fungert. Valgte du å være hjemme, ville du nøye måtte vurdere om du skulle dra på butikken for å fylle opp ditt tomme kjøleskap eller om du i stedet skulle vaske og henge opp de klærne som hadde hopa seg opp i skittentøyskurven i det siste. Eller kanskje du heller skulle tatt de derre viktige telefonene og få betalt de regningene i nettbanken som hastet så veldig?
Før du hadde kommet så langt, ville du allerede brukt opp det meste av din energi. Du hadde jo tatt en dusj, brukt tid på å lage deg en ekstra god, energifull frokost, rydda etter deg, tatt en telefon til jobben, samt tenkt veldig mye fram og tilbake på hva som var lurt å gjøre i dag og hvordan du skulle løse dagens logistikk med bare 1/20 av den energien du vanligvis har til rådighet. Det faktum at mennesker bruker svært mye energi på å tenke og vurdere, hadde du dessverre ikke rukket å tenke på ennå.
Se for deg at du under frokosten til og med hadde brukt energi på å bekymre deg for hva du skulle gjøre med ettermiddagens viktige avtale. Ville folk forstå om du droppa den? Hvordan skulle du i så fall forklare det? Og hvordan skulle du unngå at de tingene dere skulle møtes for å planlegge ikke skulle bli skadelidende uten din deltakelse? Da det endelig gikk opp for deg at du jo er syk og at det er grunn nok i seg selv, ville løpet allerede vært kjørt. Du ville vært så utslitt av all tenkinga at resten av formiddagen måtte tilbringes hvilende på sofaen. Én telefon fikk du kanskje unnagjort, siden du heldigvis slapp å forlate sofaen for å ringe, men etter en halvtimes venting i telefonkø, samt en kundebehandler som var litt tverr, ville du desverre fått et kraftig energidropp som slo deg ytterligere ut.
Se for deg at du var kommet til middagslaginga. Enten ville du ha energi til å dra på butikken og handle inn til en sunn middag, men da ville ikke energien strekke til selve matlaginga, eller så kunne du stikke bort og kjøpe deg noe fastfood på kiosken. Imidlertid vet du at det siste kroppen din trenger er et usunt måltid. Det er selvsagt veldig fristende å ta den frosenpizzaen du har i fryseren og steike den. Men da ville blodsukkeret ditt blitt ustabilt og du ville fått et skikkelig energidropp utover ettermiddagen.
Se for deg at du derfor bestemte deg for å lage et sunt måltid med mye grønsaker og proteiner og lite karbohydrater. Siden du ikke hadde energi til å handle inn matvarene, måtte du da kontakte noen til å handle for deg. Se for deg hvor mye energi du ville brukt på å vurdere hvem det passa å kontakte, for så å finne ut at de ikke har tid, kontakte noen andre osv. Og når du endelig hadde fått noen til å handle for deg og hadde fått laga og spist maten, ville du vært så utmatta at du sovna på sofaen.
På ettermiddagen ville det kanskje kommet noen du kjenner innom for å se hvordan det gikk med deg. Se for deg at den personligheten du var utstyrt med plutselig ble veldig utfordrende i møte med din reduserte kapasitet. Du, som alltid var så sosial, energisk, sprudlende og glad i engasjerte samtaler, måtte innse at den måten du vanligvis er på var alt for energikrevende for din reduserte kapasitet. Du kunne derfor enten velge å takke nei til besøket, eller du kunne be personen inn, men sørge for å holde deg i et helt annet modus enn det du vanligvis er i, dvs: du kunne ikke bruke energien på å komme på smarte oppfølgingsspørsmål når samtalen stoppet opp, du måtte styre unna krevende samtaleemner som tok for stor tankevirksomhet, du kunne ikke smile og le så mye som før (er energikrevende når kroppen er på et lavmål) og du måtte be besøket trakte kaffen sin sjæl. På tross av alt dette, ville du likevel merke at du egentlig var alt for sliten til å ha besøk.
I etterkant ville du kanskje innsett at det hadde krevd så mye av din energi å holde din personlighet nede og prøve å være i et annet modus, at alt egentlig gikk opp i opp. Og nå fikk du i tillegg bekymringer over hvordan denne personen opplevde besøket og din måte å være på. Og så ville du kanskje irritert deg over at du aldri fikk spurt ham om å hjelpe deg med de praktiske tingene i huset som du ikke fikk rukket å gjøre selv i dag. Og all denne tankevirksomheten ville tatt det siste lille snevet av energi du hadde, og vel så det.
Se for deg at du la deg den kvelden med et energinivå i «minus». Se for deg kroppen din sette seg i alarmberedskap i redsel for at du skulle komme til å kjøre deg enda hardere neste dag. Du ville kjent en urolighet i hele kroppen, en temperaturregulering ute av kontroll, influensasymptomer som bare økte og økte og et hode i høygir som over hodet (ufrivillig ordspill...) ikke klarte å roe seg ned og gi deg den rolige innsovingsfasen du trengte for å lade batteriene til neste dag. Se for deg at du derfor naturlig nok ville blitt veldig bekymra. Du ville spurt deg selv: Hva er det som skjer med meg? Vil det fortsette slik? Hva kunne jeg gjort annerledes i dag for å ikke bruke opp den ene 20-delen energi jeg ble utdelt? Og hva gjør jeg nå videre?
Se for deg at du ufrivillig, på grunn av gårsdagens overforbruk av energi, fikk tildelt en hel uke til å tenke gjennom disse spørsmålene - selvsagt sengeliggende med influensasymptomer og ekstrem utmattelse. Når denne uka da var omme og du endelig følte deg bittelitt bedre, ville du innsett at det å tillate seg selv å tenke gjennom disse spørsmålene dag etter dag i en hel uke faktisk bidro til ytterligere en uke med symptomer og utslåtthet! Fremdeles ville du vært ute av stand til å gjøre særlig mye uten at det ville få store konsekvenser for de neste dagene og ukene, og du var fanget i en ond spiral: Se for deg at når du endelig innså at bekymringene dine tok alt for mye energi, så innså du enda en ting: Å bekymre seg over bekymringer tar faktisk også mye energi, og dette ville etter hvert bekymret deg enda mer enn selve bekymringene. Komplisert!
Livet midt i en tilstand av utmattelse, lav energi og med en kropp som er i konstant beredskap, er en krevende plass å være. Samtidig er man i en lærdomsprosess som kan ha avgjørende betydning for resten av ens liv. Når man bare har 1/20 av sin vanlige kapasitet til rådighet og enhver «feil» bruk av energien får så store konsekvenser, blir man tvunget til å ransake hele sitt liv og ta knallharde prioriteringer. Man lærer seg at ting man aldri før hadde tenkt på som energikrevende, faktisk er det. Og ikke minst lærer man seg at det nødvendigvis ikke er aktivitetene i seg selv som er det verste, men det moduset man tillater seg selv å være i mens man gjør dem.
Det er ikke bare fysisk anstrengelse som kan slå en ut, kognitive anstrengelser tar vel så mye energi. Derfor kan man oppleve det som kalles hjernetåke, at hodet i perioder ikke fungerer som før, man glemmer ord og navn og greier ikke løse regnestykker eller holde resonnement.
Det er mange ulike årsaker til at kroppen blir utbrent og havner i en slik tilstand av energiløshet beskrevet ovenfor, og de utløsende faktorene kan også være veldig forskjellig fra person til person, f.eks. en vaksine, virusinfeksjon, en operasjon, et traume eller en stor psykisk belastning, som stress over lengre tid. Men den store utfordringen er at det å leve i en slik tilstand av energiløshet etter hvert vil bli en så stor belastning i seg selv at kroppen holder seg i konstant beredskap, og de naturlige helbredelsesprosessene får aldri kommet ordentlig i gang.
Se for deg at hverdagen din blir snudd helt på hodet, slik eksempelet ovenfor viste, og at det drar ut i måneder og år uten at noen kan gi deg svar på hva du skal gjøre med situasjonen. Å takle dette vil i seg selv ta så mye energi at det i lang tid vil opprettholde dette stadiet av stress som kroppen din i utgangspunktet befant seg i. I tillegg kommer alt det praktiske du skal løse i hverdagen for å få livet til å gå opp, og på toppen av det hele dine behov for sosial kontakt, for forståelse og omsorg, for løsninger og svar, for kontroll over egen situasjon, behovene for å være til nytte og for å utrette ting osv. Alt dette vil lide underskudd i lang tid og er en prosess i seg selv.
Utfordringene tvinger en til å ta tak, ikke bare i de umiddelbare dag-til-dag-problemene, men desto mer i de underliggende faktorene som hindrer en fra å komme seg inn i en naturlig helbredelsesprosess. Sakte, men sikkert må man begynne å bygge opp livet sitt på nytt, stein for stein. Dette tar selvsagt tid. Mye tid.
Se for deg at det du trodde var et minusprosjekt som kostet mye mer enn en eventuell avkastning, til syvende og sist ender opp med å bli et bonusprosjekt som du høster renter av resten av ditt liv. Se for deg at du bruker den ene 20-delen du akkurat nå har fått tildelt som en slags investering for all fremtid. Så glemmer du litt de 19 andre delene for øyeblikket. Det er jo ikke antall timer i døgnet som gjør den store forskjellen i menneskers liv, men hva de gjør med den tida de har til rådighet og hvordan disse timene investeres.
Se for deg at når du må snu på hver eneste stein i livet, vil du til slutt stå igjen med et solid byggverk. Se for deg at det marerittet du har havna i, sakte, men sikkert vil lede deg inn i dine største drømmer.
Planetshakers – Nothing Is Impossible
Through You I can do anything
I can do all things
‘Cause it’s You who gives me strenght
Nothing is impossible
Denne bloggposten er inspirert av:
The Spoon Theory
Chronic Fatigue - ME / CFS in the 21st Century
