lørdag, desember 10, 2011

Privatreligion & sånn...

Hvorfor er noen (les: Studentrådet ved UiT) så engasjerte i religiøse spørsmål at de rett og slett ønsker et vedtak i Studentparlamentet om å «oppfordre religiøse studenter til å praktisere sin tro utenfor UiT» siden «religion er en privatsak» (se forrige post), mens andre derimot (les: 48 av verdens nasjoner) heller velger en litt annen kampsak: nemlig å forsvare retten til «å gi uttrykk for sin religion eller tro (...) offentlig»(art. 18, Menneskerettighetserklæringa)?

Først en liten benevningsguide:
  • UiT = Universitetet i Tromsø, verdens nordligste universitet, just for the record...
  • Studentparlamentet = de "folkevalgte" studentene ved UiT – sml Stortinget
  • Studentrådet = valgt av Studentparlamentet – er studentenes "regjering" som fremmer lovforslag og utfører den vedtatte politikken på daglig basis

Det sentrale spørsmålet i denne bloggposten er som følger: Er religion en privatsak? Det spørs vel hvordan du tolker ordet «privatsak»? Om jeg velger å tro på noe høyere enn meg selv eller ikke, er en privat og personlig avgjørelse fordi jeg alene tar den, og ingen kan eller bør komme og ta fra meg retten til å velge hva jeg vil tro på. I det ovenfor siterte høringsbrevet fra Studentrådet er det imidlertid å anta at det handler mer om hvorvidt «praktisering av tro» er en privatsak.


Siden «praktisering av tro» ikke er videre spesifisert og kan dreie seg om både intern praktisering (som bønn, bibellesning, gudstjenester++) og utadretta praktisering (gjøre innholdet i sin tro tilgjengelig for andre studenter, ved f.eks. å invitere til foredrag, debatter, religionsdialoger, kurs, møter++), er det ikke lett å vite hva Studentrådet sikter til. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 sikter til begge typer praktisering ved hjelp av begrepet å gi uttrykk for sin religion i artikkel 18, tett etterfulgt av artikkel 19 som jo omhandler ytringsfrihet.


Å oppfordre troende studenter som – i likhet med alle andre studenter – oppholder seg på universitetet store deler av dagen (hvertfall i eksamensperioden) til ikke å be, lese i bibelen eller samles internt mens de er på campus, er kanskje litt vel spesielt. Så la oss håpe at Studentrådet mer har i tankene den utadretta praktiseringen, eller som noen vil si: «å prakke sin tro på andre».


I denne sammenhengen er det interessant å se på religionens natur i sammenheng med politiske og idealistiske synspunkter. Er dette også en privatsak, eller ligger det ikke nettopp i politikkens og idealismens natur å praktisere (dvs. å forsøke å dele sine synspunkter med andre i den hensikt at flere skal få øynene opp for dine (og dine meningsfellers) private meninger og adoptere disse til sine egne)?


Tro på at enkeltpersoner vil få et bedre liv dersom man går over til fairtrade eller begynner å bruke kollektivtraffikk eller slipper markedskreftene i større grad til eller begynner å støtte Leger Uten Grenser økonomisk eller kjøper en rosa sløyfe eller blir vegetarianere eller kutter i sosialstønad og får flere ut i arbeidslivet – såvel som troa på at enkeltpersoner vil få et bedre liv om de kobler med Gud i hverdagen – alt dette handler om mer enn ditt personlige privatliv. Det ville rett og slett være egoitisk å hevde at det du holder for sant og det du tror kan hjelpe folk til et bedre liv bør holdes privat og ikke ytres, i hvert fall ikke på offentlige steder som et universitet!


Tro er ingen privatsak dersom du tror at vi som privatpersoner kan gjøre noe for å forandre menneskers liv - det være seg sosialt, politisk, idealistisk... Og tro er heller ingen privatsak dersom du virkelig tror på en Gud som er interessert i flere enn deg og ditt liv!


Og så kan man mene hva man vil om hva andre tror – og det er helt greit! Men å tro at all form for religiøs tro er skadelig for universitetsmiljøet og bør praktiseres utenfor universitetet fordi det «strider med akademias grunnleggende formål om å fremme logikk og kritisk tenkning blant studentene» er TROlig en påstand som trenger å bli grundig undersøkt og begrunna (i akademias ånd) FØR man går til det skrittet å legge den til grunn for å oppfordre religiøse studenter til å holde sin tro privat, siden deres tro i verste fall kan overbevise en stakkar studentjypling og føre ham på ville veier, bort fra akademias logiske univers, der alt handler om viten og ufeilbarlige bevis...


Med seks år som student bak seg lurer Solveig oppriktig på hvorfor hennes sviktende evne til logisk og kritisk tenkning aldri ble oppdaga av foreleserne ved Universitetet i Tromsø? Kommentarer til dette og øvrige mottas med takk!