Kontrastenes jul

I krybba ligger Jesusbarnet, og rundt halsen bærer jeg det som ble hans død: korset. Ambivalente symboler, juleritualer, blandet med englesang og himmelsk fryd. Julen er en tid full av kontraster, de forsterkes, de roper høyere enn ellers i året – og mens sølvguttene synger julen inn, høres stille barnegråt fra de tusen hjem. 
Det er mange i år som trenger en varm juleklem…

Adventstida er en fest, en kjøpefest. Ambivalensen ligger og lurer under greinene på grantreet – eller plastjuletreet, får en vel si. Plast som kan havne i magen på den store hvalfisken, den som noen verner, som andre skyter og eter, og som den tredje vise mann tjener gress på (stikkord: hvalsafari).
Det er ikke bare, bare å være en gavmild person som liker å gi…

Jeg elsker å få pakker - og gi pakker - og jeg misliker å stresse med pakker og kjempe mot klokka og adventskalenderens daglige nedtellingsrituale. Og jeg synes vi bruker alt for mye penger i jula, og jeg elsker julemat, overflod, den gode stemninga, alt jeg får, alt jeg kan gi – 
kontrastenes tid…

I min familie var juletiden ambivalent i lange tider. Jula elsker vel alle? Men når nære familiemedlemmer blir borte og ting ikke blir som før, når den som baker kakene og lager all den gode julematen ikke lenger er, da blir jula en øvelse – 
en prøvelse…

Noen av oss blir kontrollfreaker; bare vi vet alt, hvem vi skal til, hva vi skal handle inn, hvem som skal gjøre hva, 
da blir vel alt bra? 

Andre av oss blir tiltaksløse: Skal vi ikke bare droppe alle kakene, alle ritualene, legge lista så lavt at vi ikke kan bli skuffa, og helst feire jula et varmere sted? 
La oss rømme bort fra alt vi ikke ønsker deale med…

Hørte jeg et krasj? Det var visst to gryende stjerner som kolliderte over taket der a jordmor Matja bor. Og stilnet den vakre lyden av englekor og fred på jord…

Kontrastenes tid. Da, som nå. En ung jomfru blir gravid. Engelen sier det er en gave fra Gud. Begeistret, eller kanskje mest engstelig, forteller hun det til sin kommende mann. Og han reagerer som enhver ville gjort. Han sier at det nok ikke blir de to lenger. Men vennlig som han er, bryter han opp med henne i stillhet. Og inni Maria vokser den største gleden et menneske kan få, blandet med bitterhet og sorg. 
Gud, hvorfor lar du Josef gå…?

Hvorfor koster det så mye å tro på det Gud sa? Maria er forvirret. Hun tenkte Josef vil forstå. Er dette prisen hun må betale? Et liv alene med Jesusbarnet…? 

Heldigvis glemmer ikke engelen Gabriel å fortelle Josef hvilket under som har skjedd. Og de to blir endelig gift. Og Himmelens Sønn blir født. Og rikdom møter enkelhet når vismenn fra øst møter gjeterne fra marken og alle står i beundring av det lille barnet. 
Men rundt hjørnet lurer farene…

Josef var nødt å dra til Betlehem for å innskrives i manntall. Antakelig eide han land der, og måtte registrere seg i en annen by enn der han og Maria bodde. Dårlig timing, tenkte nok Maria. Føde Messias i sør, langt hjemmefra? Var det ikke litt dårlig planlagt, Gud? Og ikke nok med det, plutselig får de ikke vende hjem igjen, de må flykte til Egypt fordi en gærning ved navn Herodes ikke tåler å høre at en ny konge er født, han føler seg truet 
…og ser rødt!

Lite visste disse hvordan nyhetsbildet flere tusen år senere skulle male kontraster på ny: julefred som brytes av rakettoppskyting fra Betlehem, strenge grensekontroller og segregering i Judea, forbud mot julefeiring i Nasaret og en enkel julekrybbe kjøpt i en av de travle handlegatene i Jerusalem, langs ruten Jesus måtte gå opp til Golgata. Denne julekrybba står nå i stua vår for første gang. Som et symbol på kontrastene. Og mens vi gjør den klar, henger jeg et henrettelsesvåpen rundt halsen min og som minner meg på den grusomme døden det lille Jesusbarnet snart skulle få: Spikret opp på et kors. Sakte pining. Uutholdelig smerte. 
Og så sier han at han gjorde det for oss…?

Juleevangeliet er vel sånn som verden ellers: Full av kontraster. Ser vi bare på overflaten, ser vi ikke frykten, redselen, alle spørsmålene, alt det uforklarlige, de personlige ofrene, hva det kostet å tro.
Og hva det kostet Gud å komme til vår jord…

Mens vi sitter her i jula og ser ut over en verden som preges av alt annet enn julefred i det ytre, kan vi våge å ta imot freden i vårt indre, fra han som kalles Fredsfyrsten, Prince of Peace. Og nå, som da, kan vi høre Himmelen rope: 

«Frykt ikke!» 

Og vi kan merke engelens ord til Josef hviske bort uroen i våre hjerter: 

«Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din kone. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.» 

Slik som Josef valgte å stole på engelens ord, midt i kaos og forvirring, og bli en av de som tror, så kan også vi fylle våre hjerter med den største kjærligheten som verden har sett, inkarnert i et menneskebarn, så selv den minste av oss skal forstå at Kongenes Konge kom også for dem. 

Alle, absolutt alle er velkommen hjem…

Verdens Frelser, Gud som blir menneske, som fjerner vår skyld og skam, så vi kan komme til ham akkurat som vi er og bli forvandlet av hans nærvær, det er juleevangeliet i et nøtteskall. Skallet er hardt og uforståelig for den som bare berører overflaten, men når nøtten knekkes, åpenbares det enkle budskapet som englene fremdeles synger ut i julenatten: 

«Fred på jorden blant mennesker som Gud har glede i!» 

Gud gleder seg over oss og har gitt den største julegaven av dem alle: Seg selv – for hver den som vil åpne opp sitt hjerte og slippe ham inn. Nå, som da, vil Himlenes Under ta bolig i enkle kår, i våre hjerter, en juleskatt skjult til stede – indre fred – for et Barn er oss født, en Sønn er oss gitt, og hans navn skal være Under, Rådgiver, Mektig Gud, Evig Far og Fredsfyrste. Som i den første julenatt entrer han din verden 

og blir hjertets skjulte skatt:

Så la min sjel dog finne sin rette gledesstund; 

At du er født her inne i hjertets dype grunn.

God jul!