Solveig i isbjørnens rike

Svalbard - den lille firkanten på værkartet som de færreste egentlig vet noe særlig om, annet enn at det nesten alltid er kuldegrader og mørketid der.

Nå har Solveig vært på polarekspedisjon og utforsket denne glemte delen av Norge tett oppmed Nordpolen!

Uten våpen har hun tatt seg i land på denne øygruppen hvor det trolig bor flere isbjørner enn mennesker.

En av øyboerne hun treffer der har heldigvis et ladd gevær. Men isbjørnene kommer sjelden ned til Longyearbyen - det sier alle Solveig treffer på.


Solveig biter seg forøvrig merke i ordet "sjelden"...
Det kommer altså isbjørner inn i byen, bare ikke hver dag, lixm... Betryggende!


Så når hun trasker ned til byen forbi øde skuter-parkeringsplasser og gudsforlatte hus en tidlig formiddag, sjekker hun hele tiden mulige fluktveier.

Kanskje Sysselmannens hus er et bra hjemmested?

Men Solveig tok feil av Sysselmannen. Hun hadde trodd at han var en slags ordfører for Svalbarværingene. Lokale pub-besøkende kan imidlertid fortelle at det ikke eksisterer lokalvalg der i gården.

Hun legger to og to sammen og skjønner straks at Sysselmannen er en diktator ansatt av den norske stat for å holde gruvebusene lovlydige. Av gruvearbeiderbildene på veggen forstår hun at det må være en nødvendighet med en sånn kombinert sheriff og dikator her.

Er sikkert han som sørger for å holde folk her busy med alskens kulturarrangementer hele tiden. Nytt kulturhus har han fått bygd. Hvem som finansierer det, forblir for Solveig en gåte siden folk her knapt betaler skatt.

Solveig Slettahjell på Polarjazz 2011.

Polarjazz samler hvertfall størstedelen av Longyearbyens befolkning på kveldene. Kanskje derfor at det knapt finnes kriminalitet her?


Noen av musikerne var i hvert fall kriminelt hyggelige. Spesielt når du hadde en to timers flytur foran deg til et sted du ikke visste om du kom til å komme levende ifra. Da er det fint å sitte med en snakkesalig trompetist i blå t-skjorte som heller aldri har vært på Svalbard!


Men Svalbard har ikke bare kulturarrangementer å by på.
Her finner du også det berømte frølageret hvor all verdens frø er gjemt inni et fjell, godt bevoktet av Sysselmannens menn.

Og oppå fjellet - Platåfjellet - befinner verdens største bakkestasjon for satelitter seg. Der er det stengt for turister. Men Solveig er ingen turist, hun er jo en oppdagelsesreisende. Så hun lurer seg med en telenorbil og kommer seg opp på forbudt område.


Her finner hun ut at mørketiden ikke er så mørk som man skal ha det til, for solen ligger og lurer under horisonten og skaper et vakkert fargespill i skyene.

Ved fotenden av fjellet ligger verdens nordligste kirke. Og Solveig håndhilser på det som må være verdens nordligste prest?

Så er det tid for oppdagelsesreise i isbjørnens rike. Solveig stjeler en snøskuter som står forlatt ved en bensinpumpe og legger i vei utover på isen.

Hun har ikke kommet langt ut av sentrum før hun treffer på et trafikkskilt hun aldri lærte noe om på trafikkskolen. Hun kjenner seg utrygg, spesielt siden sist gang hun kjørte skuter var for 9 år siden i 10 km i timen på et lite jorde...

Vil hun være i stand til å kjøre fra en sulten bjørn som kommer løpende i 60 km/t? Solveig kjører innover Adventdalen. Her hender det at isbjørnene kommer vandrende på isen, har hun fått høre.

Men Solveig glemmer fort isbjørnfaren, for å kjøre snøskuter er fantastisk artig! Hun suser bortover dalen, flyr over humper på veien og kjører opp på en fjelltopp hvor hun har utsikt over Longyearbyen:

Dette er livet! tenker Solveig. Hun føler seg som en snødronning, og uredd går hun derfor sin største frykt i møte: Svalbards konge, den hvite teddybjørnen med de skarpe tennene...

Kanskje hvis jeg kysser den, så blir den til en prins?


Vinner Solveig prinsen og halve kongeriket? Eller får isbjørnen fortsatt være herre i sitt eget isøde? Fortærer han atpåtil halve prinsessa?

Følg med i neste episode av Solveig i isbjørnens rike.