Privatreligion & sånn...

Hvorfor er noen (les: Studentrådet ved UiT) så engasjerte i religiøse spørsmål at de rett og slett ønsker et vedtak i Studentparlamentet om å «oppfordre religiøse studenter til å praktisere sin tro utenfor UiT» siden «religion er en privatsak» (se forrige post), mens andre derimot (les: 48 av verdens nasjoner) heller velger en litt annen kampsak: nemlig å forsvare retten til «å gi uttrykk for sin religion eller tro (...) offentlig»(art. 18, Menneskerettighetserklæringa)?

Først en liten benevningsguide:

• UiT = Universitetet i Tromsø, verdens nordligste universitet, just for the record...
• Studentparlamentet = de "folkevalgte" studentene ved UiT – sml Stortinget
• Studentrådet = valgt av Studentparlamentet – er studentenes "regjering" som fremmer lovforslag og utfører den vedtatte politikken på daglig basis

Det sentrale spørsmålet i denne bloggposten er som følger: Er religion en privatsak? Det spørs vel hvordan du tolker ordet «privatsak»? Om jeg velger å tro på noe høyere enn meg selv eller ikke, er en privat og personlig avgjørelse fordi jeg alene tar den, og ingen kan eller bør komme og ta fra meg retten til å velge hva jeg vil tro på. I det ovenfor siterte høringsbrevet fra Studentrådet er det imidlertid å anta at det handler mer om hvorvidt «praktisering av tro» er en privatsak.

Siden «praktisering av tro» ikke er videre spesifisert og kan dreie seg om både intern praktisering (som bønn, bibellesning, gudstjenester++) og utadretta praktisering (gjøre innholdet i sin tro tilgjengelig for andre studenter, ved f.eks. å invitere til foredrag, debatter, religionsdialoger, kurs, møter++), er det ikke lett å vite hva Studentrådet sikter til. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 sikter til begge typer praktisering ved hjelp av begrepet å gi uttrykk for sin religion i artikkel 18, tett etterfulgt av artikkel 19 som jo omhandler ytringsfrihet.

Å oppfordre troende studenter som – i likhet med alle andre studenter – oppholder seg på universitetet store deler av dagen (hvertfall i eksamensperioden) til ikke å be, lese i bibelen eller samles internt mens de er på campus, er kanskje litt vel spesielt. Så la oss håpe at Studentrådet mer har i tankene den utadretta praktiseringen, eller som noen vil si: «å prakke sin tro på andre».

I denne sammenhengen er det interessant å se på religionens natur i sammenheng med politiske og idealistiske synspunkter. Er dette også en privatsak, eller ligger det ikke nettopp i politikkens og idealismens natur å praktisere (dvs. å forsøke å dele sine synspunkter med andre i den hensikt at flere skal få øynene opp for dine (og dine meningsfellers) private meninger og adoptere disse til sine egne)?

Tro på at enkeltpersoner vil få et bedre liv dersom man går over til fairtrade eller begynner å bruke kollektivtraffikk eller slipper markedskreftene i større grad til eller begynner å støtte Leger Uten Grenser økonomisk eller kjøper en rosa sløyfe eller blir vegetarianere eller kutter i sosialstønad og får flere ut i arbeidslivet – såvel som troa på at enkeltpersoner vil få et bedre liv om de kobler med Gud i hverdagen – alt dette handler om mer enn ditt personlige privatliv. Det ville rett og slett være egoitisk å hevde at det du holder for sant og det du tror kan hjelpe folk til et bedre liv bør holdes privat og ikke ytres, i hvert fall ikke på offentlige steder som et universitet!

Tro er ingen privatsak dersom du tror at vi som privatpersoner kan gjøre noe for å forandre menneskers liv - det være seg sosialt, politisk, idealistisk... Og tro er heller ingen privatsak dersom du virkelig tror på en Gud som er interessert i flere enn deg og ditt liv!

Og så kan man mene hva man vil om hva andre tror – og det er helt greit! Men å tro at all form for religiøs tro er skadelig for universitetsmiljøet og bør praktiseres utenfor universitetet fordi det «strider med akademias grunnleggende formål om å fremme logikk og kritisk tenkning blant studentene» er TROlig en påstand som trenger å bli grundig undersøkt og begrunna (i akademias ånd) FØR man går til det skrittet å legge den til grunn for å oppfordre religiøse studenter til å holde sin tro privat, siden deres tro i verste fall kan overbevise en stakkar studentjypling og føre ham på ville veier, bort fra akademias logiske univers, der alt handler om viten og ufeilbarlige bevis...

Med seks år som student bak seg lurer Solveig oppriktig på hvorfor hennes sviktende evne til logisk og kritisk tenkning aldri ble oppdaga av foreleserne ved Universitetet i Tromsø? Kommentarer til dette og øvrige mottas med takk!

Studentrådet går imot grunnleggende menneskerettigheter

Publisering av høringsbrev fra Studentrådet ved UiT (mrk: mine egne uthevelser)

MAGNUS SPARRE , STUDENTRÅDET

HØRINGSBREV
Dato: 18.11.11

Til: Kristelig Idrettskontakt (KRIK), Islam Net for Students (INS), Ny Generasjon, Tromsø Kristelige Studentforbund, Tromsø Kristelige Studentlag, Love World, Subdue The Nations campus ministry, Adventistenes Studentforening, G2-norkirken

Invitasjon til høringsrunde: Kommende debatt i Studentparlamentet angående retningslinjer overfor religiøse organisasjoner

Kjære religiøse studentorganisasjoner,
Dere er invitert til å gi en høringsuttalelse til Studentrådet(SR) i forbindelse med kommende debatt i Studentparlamentet i Tromsø (SP). Debatten vil omhandle Studentparlamentets forhold til religiøse organisasjoner og hvordan disse burde støttes av Studentparlamentet. Høringsfristen er mandag 28. november, og møtet i Studentparlamentet vil også være åpent 6. desember. Vi oppfordrer dere til å ta kontakt med Studentrådet på epost: sr@sp.uit.no, og her kan også høringsuttalelser sendes. Vi har allerede mottatt et brev fra Studentprest Tor Stranda i saken.

I studentdemokratiets saksgang står Studentrådet ansvarlig for å utrede, sette dagsorden og føre saker i Studentparlamentet, og kan her foreslå vedtak. Høringssvar kan påvirke denne innstillingen og i tillegg legges ved Studentparlamentets sakspapirer.

Saksinformasjon:
UiT har i dag et mangfold av religiøse organisasjoner, og disse bidrar til en viss aktivitet på campus. SR ønsker i den anledning prinsippvedtak og resolusjon fra Studentparlamentet som gir retningslinjer i forholdet til denne typen studentorganisasjon.
Slik situasjonen er i dag, foreslår SR to vedtak i SP:

• Resolusjon: Studentparlamentet ønsker ikke å støtte noen religiøse organisasjoner ved oppstart-, drifts- eller arrangementsstøtte.

• Studentparlamentet oppfordrer religiøse studenter til å praktisere sin tro utenfor UiT.

Resolusjonen
SR er av oppfatning av at å ikke gi noen av organisasjonene støtte i liten grad vil påvirke deres aktivitet, ved at de har andre finansieringsmuligheter. INS har etter SRs mening fungert den foregående perioden, på tross av at de ikke har mottatt støtte. I tillegg til religiøse studentorganisasjoner har man to studentprester tilknyttet UiT som tilbyr samtaler og lignende for studenter.

• Ved forrige års semesteravgiftsfordeling fikk de religiøse organisasjonene følgende støttemidler: KRIK – 2500,-
• Tromsø Kristelige Studentforbund – 7500,- Tidligere år har dette holdt seg stabilt for disse organisasjonene. I 2010 fikk Ny Generasjon tildelt 7000 kroner. I fjor fikk Adventistenes Studentforening 10 000,- i oppstartstøtte fra SP.
  

SR er av oppfatningen at religiøse organisasjoner strider med akademias grunnleggende formål om å fremme logikk og kritisk tenkning blant studentene. På grunn av dette anser SR at ingen religiøse studentorganisasjoner burde støttes. Imidlertid vil SR fremheve at man ikke har noe ønske om å avskaffe denne typen organisasjoner, men utelukkende å prioritere ressurser overfor andre grupper.

Videre anser SR at religion er en privatsak, hvis interessenter bør oppfordres til å praktisere sin tro utenfor universitetet.

Tidligere debatt
Det har tidligere blitt diskutert i SP hvorvidt Islam Net for Students burde støttes av Studentparlamentet, og konklusjonen er vært at man ikke har støttet organisasjonen på grunn av at den har krav til styremedlemmers utseende. Etter SRs kunnskap er dette at mannlige styremedlemmer skal ha skjegg og kvinnelige styremedlemmer skal bruke slør (hijab eller lignende). Studentparlamentet var av oppfatningen at dette stred mot norsk lov. SR har ikke funnet grunnlag for dette synet, men har ikke hatt mulighet til å gjøre en full utredning av dette spørsmålet.

Denne periodens SR mener at utfallet i denne debatten var diskriminerende og lite ønskelig for alle parter. SR kan ikke se at det kom klarhet i SPs syn i saken, og anser at SP vil være tjent med en ny debatt. Tidligere har altså Studentparlamentet valgt å støtte kristne organisasjoner gjennom semesteravgiften, men ikke støttet INS, og dette er et uholdbart resultat.

SR oppfordrer SP gjennom vedtaksforslagene til å finne et vedtak som ikke diskriminerer enkelte religiøse grupperinger.

Med vennlig hilsen, Magnus Sparre Nestleder og velferds- og likestillingspolitisk ansvarlig velferd@sp.uit.no, 92259040

life in Oslo

For 3 mnd og 11 dager siden flyttet jeg til et sted jeg aldri hadde tenkt på å flytte til noensinne... Men med en innstilling om at man kan trives over alt, så lenge det er koselige folk der – og det er det stortsett over alt i verden! And guess what: Jeg trives veldig godt i Oslo!

Så for alle dere som lurer på hvordan min nye tilværelse i Oslo er, skal jeg prøve å formidle den via bilder og ord:

Jeg jobber i en skole- og studentorganisasjon, Ny Generasjon, og trives som plommen i egget (sorry, fant ikke et bedre uttrykk!). Her får jeg jobbe med så masse variert og interessant at jeg tror jeg må ha verdens beste jobb! For ikke å snakke om verdens hyggeligste arbeidskolleger. Her er noen av dem @ our nice'n'cozy office:

Her også – i skauen i Oslo:

Og så går jeg i en dritbra kirke, Citykirken – eller CitykirkA, som jeg liker å kalle den.

Det som gjør denne kirka så bra, er mange ting. Både har de veldig appellerende gudedstjenester med relevante og positivt utfordrende prekener, de er flinke til å snakke til alle typer folk, de har enormt bra lovsang og er veldig Jesusfokuserte, de har en lidenskap for den byen de/vi bor i, de har en unik balanse på mange områder og søker alltid å styrke svake sider og være en sunn, men kraftfull kirke – men mer enn noe annet er folka utrolig hyggelige og åpne og flinke til å ta imot nye! Har vært litt merkelig å være helt ny i en ny by med bare nye folk og alt nytt, og da er det alltid så hyggelig å f.eks. kunne henge igjen etter kirka på søndager og bli kjent med folk fra Citykirken! Slik ser noen av dem ut på en helt vanlig dag(!):

Og så bor jeg i ei utrolig hyggelig blokk! Den ligger på Bøler. Og i blokka finnes det noen uskrevne regler som jeg prøver å lære meg:

Regel nr 1: Man hilser på folk i heisen og slår gjerne av en prat

Regel nr 2: Man holder opp døra for andre, hvertfall hvis man er mann

Regel nr 3: Man holder opp søppellokket for andre selv om man ikke en gang skal bort til søppelboksen

regel nr 4: Når man skal ta heisen opp fra første, spør man folk som nettopp kommer inn ytterdøra om om de skal være med, og venter på dem selv om de først må låse opp postboksen og hente ut posten

regel nr 5: Man smiler eller sier hei til folk i korridoren

regel nr 6: Man slår av en prat i vaskekjelleren

Selv etter flere måneder i storbyen blir jeg stadig vekk forundra over hvor hyggelige folk er her! Og ikke bare i blokka mi, men på bussen, på t-banen og over alt. Jeg som trodde JEG var en hyggelig person – nå har jeg masse å strekke meg etter!!

Her er utsikten fra leiligheta jeg bor i:

Og så må jeg jo nevne at jeg bor jeg med verdens hyggeligste søskenpar (bortsett fra meg og Ida, da, men vi er litt inhabile): Mai-Linn og Eva Serine – i Bølers mest hjemmekoselige leilighet! Sammen med nyinnflytta Heidi, som også er veldig trivelig og som snakker østerriksk – FREUDE!

Og så har jeg begynt på innebandy på lørdager! wohoo!

.........

Dette er noen av grunnene til at jeg trives så godt og synes livet i storbyen er kjæmpearti!

Solveig i isbjørnens rike

Svalbard - den lille firkanten på værkartet som de færreste egentlig vet noe særlig om, annet enn at det nesten alltid er kuldegrader og mørketid der.

Nå har Solveig vært på polarekspedisjon og utforsket denne glemte delen av Norge tett oppmed Nordpolen!

Uten våpen har hun tatt seg i land på denne øygruppen hvor det trolig bor flere isbjørner enn mennesker.

En av øyboerne hun treffer der har heldigvis et ladd gevær. Men isbjørnene kommer sjelden ned til Longyearbyen - det sier alle Solveig treffer på.


Solveig biter seg forøvrig merke i ordet "sjelden"...
Det kommer altså isbjørner inn i byen, bare ikke hver dag, lixm... Betryggende!


Så når hun trasker ned til byen forbi øde skuter-parkeringsplasser og gudsforlatte hus en tidlig formiddag, sjekker hun hele tiden mulige fluktveier.

Kanskje Sysselmannens hus er et bra hjemmested?

Men Solveig tok feil av Sysselmannen. Hun hadde trodd at han var en slags ordfører for Svalbarværingene. Lokale pub-besøkende kan imidlertid fortelle at det ikke eksisterer lokalvalg der i gården.

Hun legger to og to sammen og skjønner straks at Sysselmannen er en diktator ansatt av den norske stat for å holde gruvebusene lovlydige. Av gruvearbeiderbildene på veggen forstår hun at det må være en nødvendighet med en sånn kombinert sheriff og dikator her.

Er sikkert han som sørger for å holde folk her busy med alskens kulturarrangementer hele tiden. Nytt kulturhus har han fått bygd. Hvem som finansierer det, forblir for Solveig en gåte siden folk her knapt betaler skatt.

Solveig Slettahjell på Polarjazz 2011.

Polarjazz samler hvertfall størstedelen av Longyearbyens befolkning på kveldene. Kanskje derfor at det knapt finnes kriminalitet her?


Noen av musikerne var i hvert fall kriminelt hyggelige. Spesielt når du hadde en to timers flytur foran deg til et sted du ikke visste om du kom til å komme levende ifra. Da er det fint å sitte med en snakkesalig trompetist i blå t-skjorte som heller aldri har vært på Svalbard!


Men Svalbard har ikke bare kulturarrangementer å by på.
Her finner du også det berømte frølageret hvor all verdens frø er gjemt inni et fjell, godt bevoktet av Sysselmannens menn.

Og oppå fjellet - Platåfjellet - befinner verdens største bakkestasjon for satelitter seg. Der er det stengt for turister. Men Solveig er ingen turist, hun er jo en oppdagelsesreisende. Så hun lurer seg med en telenorbil og kommer seg opp på forbudt område.


Her finner hun ut at mørketiden ikke er så mørk som man skal ha det til, for solen ligger og lurer under horisonten og skaper et vakkert fargespill i skyene.

Ved fotenden av fjellet ligger verdens nordligste kirke. Og Solveig håndhilser på det som må være verdens nordligste prest?

Så er det tid for oppdagelsesreise i isbjørnens rike. Solveig stjeler en snøskuter som står forlatt ved en bensinpumpe og legger i vei utover på isen.

Hun har ikke kommet langt ut av sentrum før hun treffer på et trafikkskilt hun aldri lærte noe om på trafikkskolen. Hun kjenner seg utrygg, spesielt siden sist gang hun kjørte skuter var for 9 år siden i 10 km i timen på et lite jorde...

Vil hun være i stand til å kjøre fra en sulten bjørn som kommer løpende i 60 km/t? Solveig kjører innover Adventdalen. Her hender det at isbjørnene kommer vandrende på isen, har hun fått høre.

Men Solveig glemmer fort isbjørnfaren, for å kjøre snøskuter er fantastisk artig! Hun suser bortover dalen, flyr over humper på veien og kjører opp på en fjelltopp hvor hun har utsikt over Longyearbyen:

Dette er livet! tenker Solveig. Hun føler seg som en snødronning, og uredd går hun derfor sin største frykt i møte: Svalbards konge, den hvite teddybjørnen med de skarpe tennene...

Kanskje hvis jeg kysser den, så blir den til en prins?


Vinner Solveig prinsen og halve kongeriket? Eller får isbjørnen fortsatt være herre i sitt eget isøde? Fortærer han atpåtil halve prinsessa?

Følg med i neste episode av Solveig i isbjørnens rike.