Full pakke

Har du noen ganger irritert deg over irriterende pakkeløsninger? Et eksempel er menyene på fast food-sjapper. Du vil egentlig bare ha en enkel burger, men de forventer at du bestiller hele menyen med pommes frites og brus. Når du forklarer at du bare skal ha burgeren, viser det seg at det blir nesten like dyrt som hele menyen uansett, så litt misfornøyd sier du «OK, da!» og irriterer deg over at du nå sitter med en cola og pommes frites som du egentlig ikke hadde lyst på.

Eller du skal på ferie og ønsker å legge opp ditt eget løp. Men så viser det seg at det billigste blir å bestille pakketur inkludert reise, hotell, fullpensjon og et hav av gruppeutflukter som du ikke kommer til å benytte deg av uansett. Velger du å droppe pakkeløsninga og sette sammen turen selv, koster hver enkelt aktivitet mye mer enn pakkeløsninga til sammen, og noen ting er ikke en gang mulig å bestille enkeltvis. For et pes! Du vil jo ikke ha full pakke, du vil ha frihet!

Og så er det denne religionen, da! Hvorfor skal Gud kreve så mye? Kan man ikke bare skille ut den delen som har med sporadiske bønner og bønnesvar å gjøre uten å måtte bestille «full pakke», med obligatorisk kirkegåing, krav om å gjøre gode gjerninger, masse rare dogmer man må tro på og hele dette sære kristenlivet noen lever – hva enn det er ment å gå ut på? Kan man ikke bare få være seg selv, være helt normal, tro litt på «han derre Gud» uten å måtte stå for hele greia? Hvorfor snakker endel kristne om å «gi sitt liv til Gud» og «ta imot Jesus»? Kan man ikke få lov til å spise burgeren sin i fred og drikke medbrakt vann på flaske uten skulle bli påpusha hele menyen?

Filosoferte litt over denne problemstillinga i dag, og konkluderte med følgende: Hvis Gud bare hadde nøyd seg med å sende oss noen bønnesvar i ny og ne, og det var alt han tilbød oss, hadde han vært en mye mindre Gud enn den han faktisk er. Jeg tror Gud ønsker å «invadere» hele livet vårt, istedenfor å bare bli involvert i enkeltsaker en sjelden gang, som når vi desperat slenger ut: «Kjære Gud, la det gå bra på eksamen» eller «Fader vår, du som er i himmelen, la han kjekke fyren/hun hotte dama jeg nettopp møtte, ringe meg». Kan det være at Guds interesse for oss går enda dypere og er mye mer altomfattende? Kan det være han ser lenger de hverdagslige tingene vi står midt oppi akkurat nå og ønsker å møte oss på et enda mer grunnleggende plan? Kanskje Gud ønsker å være løsninga på vår følelse av ensomhet, vår lengsel etter fred på innsida, når hendelser fra fortida hjemsøker oss eller når vi trenger guts til å drømme større drømmer for framtida enn vi er i stand til å oppfylle selv?

Hvorfor vil vi ikke ha full pakke, alt det fantastiske Gud har og ønsker å være for oss? Kan det være vi ikke våger å tro at han er SÅ god, SÅ full av kjærlighet at han vil være ved vår side hele livet og i all evighet? Kan det være at å «invitere Jesus inn i livet» ikke er en kjip, overflødig pakkeløsning (som du må slite med på toppen av alt, når du egentlig bare ville ha «kristendom light»), men et helt utrolig tilbud som du er helt dust om du ikke tar imot? Som når sjefen din deler ut gratis VIP-billetter på jobben til din favoritt-festival, inkludert VIP-lounge, servering og after-party med bandene? Come on, da stikker du ikke ut og kjøper festivalpasset til 1500 kr bare fordi du er redd for å gå glipp av den «ekte festivalopplevelsen», med endeløse dokøer, folk som bumper borti deg med ølbegrene sine, den deilige følelsen av å vasse i gjørme med converse-sko, for ikke å snakke om når du står i fiskestimen foran scena med istykkerrevet regnponcho og fortvilt prøver å klarere minst 1 cm intimsone rundt deg, samtidig som du funderer på hva i all verden du tenkte på da du tok på deg t-skjorte istedenfor 3 lag med ull.

U get the point?

Et lite eventyr om tålmodighet

 
I et land langt, langt borte satt det ei lita prinsesse og ventet på pappaen sin, kongen. Han hadde bedt henne vente tålmodig ved vogna til han kom tilbake, men tiden gikk og ingen konge kom. Han lovte jo å komme og hente henne! Nå var hun lei av å vente.

Plutselig skjedde det noe fryktelig. Ei heks dukket opp, rettet tryllestaven mot henne og tryllet henne bort. Før hun visste ordet av det, var både vogna og heksa ute av syne, skogen og veien og himmelen og blomstene forsvant foran øynene på henne, og alt ble stummende mørkt. Prinsessa var blitt sperret inne i et underjordisk fangehull hvor ingen solstråle kunne slippe inn. Den lille prinsessa gråt i strie strømmer.

Dagene gikk, ukene gikk, månedene gikk. Hver gang hun hørte noen komme, tentes et lite håp i hjertet, for hun trodde det var pappa kongen som kom for å redde henne. Og hver gang ble hun like skuffet, for det var bare fangevokteren som skulle levere dagens måltid: En muglet brødskorpe og en bolle med vann full av døde fluer.

Håpet om redning ble fjernere og fjernere for hver skuffelse hun møtte. Hvorfor kom ikke pappa og reddet henne? Han var jo konge! Han hadde en stor hær av krigere og de beste speiderne i landet. Han ville vel sette alt inn for å finne henne? Hvorfor tok det så lang tid?

Dette eventyret endte selvfølgelig som alle eventyr gjør: Etter fem lange år i det forferdelige fangehullet, ble hun endelig reddet. Hun levde lykkelig alle sine dager. Den slemme heksa var død og alle var glade.

---

Nå spør du deg sikkert hva som skjedde der ute i verden de fem årene hun satt alene i fangehullet, da det så ut som om ingen løftet en finger for å redde henne, da hun dag etter dag gråt og spurte seg selv hvorfor dette skjedde henne? Da hun nesten mista håpet på at hun noen sinne ville se sola igjen. Da det var som mørkest...


Av og til er vi hindra fra å se hva som foregår rundt oss, og det kan føles som om det man håper på, er fjernere enn noen sinne. Sitter du alene inne i et mørkt fangehull uten vinduer, er det umulig for deg å vite hva som skjer bare noen meter over hodet ditt, der det kanskje er full leteaksjon og mennesker gråter over at du er borte og gjør hva de kan for å prøve å finne deg. Der og da er umulig for deg å begripe hvordan det kan gå hele fem år før den onde heksa endelig beseires og den hemmelige inngangen til fangehullet oppdages. Rundt deg er det bare mørke og det eneste du kan gjøre er å tålmodig holde fast i håpet og troa på at du vil bli funnet. Men spørsmålene er nok flere enn svarene.

For fangene i konsentrasjonsleirene rundt om i Europa var det nok vanskelig å forstå hvorfor det skulle ta så lang tid før de ble befridd. De levde midt i et grusomt mareritt som pågikk år etter år og som de færreste kom levende ut fra. For oss som kan lese om det i historiebøkene i ettertid og se hvor kompleks en krig er og hvor hardt og lenge det må kjempes før frihet oppnås, er det ikke et like stort mysterium som det var for dem. Fangene så ikke den store «redningsaksjonen» som utspant seg rett utenfor deres murer. De kunne bare håpe på at de ville leve lenge nok til å få de svarene de søkte. De fleste døde uten svar. Noen av disse døde likevel i håpet om at det var noen som kjempet for deres frihet på tross av at det kunne føles som om hele verden hadde glemt dem.

Tålmodighet er et ord som ikke er så vanlig å snakke om i vår effektiviserte verden. Sannheten er den at det er mye vi ikke er i stand til å se og forstå, for vi er ikke allvitende og utenfor tid og rom slik at vi har totaloversikt over alt som skjer til enhver tid. Ting kan ta mye lengre tid enn vi ønsker, noen ganger så lang tid at vi nesten mister motet fullstendig. 5 år i et fangehull er lenge.

Nelson Mandela satt 27 år i fengsel. Han ga aldri opp håpet. «Prison – far from breaking our spirits – made us more determined to continue with this battle until victory was won,» sa han. Det vitner om stor tålmodighet.

Tålmodighet er ikke å resignere og gi opp kampen, det er faktisk det motsatte. Det er å anerkjenne den situasjonen du er i uten å akseptere den som ditt endemål. Noe sier meg at det høres finere ut om jeg prøver den setninga på engelsk:

«Acknowledging your situation without accepting it as your destiny.»

Jepp, hørtes mye proffere ut!

Det handler om å feste blikket på framtida og ikke miste motet selv om friheten lar vente på seg. Du lar deg ikke lure av mørket som omgir deg og hindrer deg fra å se det store bildet. Du velger å omfavne tålmodighet istedenfor å synke ned i motløshet.

«For i håpet er vi reddet. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de allerede ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort.

Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham? 

 Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet:
           For din skyld drepes vi dagen lang,
           vi regnes som slaktesauer.

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Romerbrevet kapittel 8, vers 25-39