Jeg vil aldri bli voksen

Jeg sitter og ser ut av vinduet på Kaffebønna. Biler, busser og andre skapninger haster forbi sånn passe morgenstressa, men her inne er atmosfæren akkurat nok rolig og avslappa til at man kan lese Dagens Næringsliv uten å bli søvnig.

Å starte dagen med nydelig krydderte, servert i tekanne, er ikke å forakte. Har minst fem prosjekter samtidig: Jeg leser i DN om den økonomiske krisen, samtidig som jeg bestiller te, overfører mp3'er fra dataen til mobilen, blogger og er på facebook! Snart er det også pensumlesing, men på en vakker torsdag som denne, må ikke ting komme for brått på. Pensumet løper ikke avgårde selv om tida ofte gjør det...

Jeg tenker, tenker på skodda som omkranser fjellheisen. Tenker på verden, på folka, på livet.

Tenker de andre også? De to damene som skynder seg over veien nå, stopper de noen gang opp? Eller springer de konstant rundt fra det ene til det andre? Og mannen med plastposen, spør han seg innimellom hvorfor han vandrer rundt på brosteinsfortauet i en liten by langt mot nord, i et stort, men lite land på en planet som er mindre enn et sandkorn i det store intet?

Har vi gitt opp å undre oss? Har vi slått oss til ro med våre egne utspekulerte svar, som ikke er svar, men bare utilfredse forklaringer på noe vi ikke kan forklare?

Jeg har lenge lurt på når jeg blir voksen. Før trodde jeg det var når jeg var ferdig med videregående, så trodde jeg det var når jeg ble 20, eller når jeg var ferdigutdanna. Eller kanskje når jeg ble ordentlig etablert? Men voksne, det er vel dem som har slått seg til ro med livet som det er, uten å undre seg. Slått seg til ro med at de har alle svarene.

Slått seg til ro med at livet deres ikke har noe større mening enn den de selv kan gi det...

Jeg vil aldri bli voksen..