Jeg er så heldig å ha fått lov til å lede et ungdomsarbeid midt i den mest intense perioden av vårt familieliv, med to små under 5 år og en tredje rett rundt hjørnet. Hvordan har hverdagen vår gått ihop? Har det gått ut over barna våre? Over meg? Har jeg simpelt hen tatt et uklokt valg i en fase av livet der jeg helst burde lekt tradwife og kuttet ut alt annet?
I denne bloggposten deler jeg erfaringer som forhåpentligvis kan være til hjelp for andre som ønsker å fortsette i ledelse eller frivillige oppgaver, men som lurer på hvordan denne nye hverdagen skal sys sammen når man oppdager at det man før kalte fritid, blir spist opp av klesvasker, hverdagslogistikk, alt for stort søvnbehov og små barn som konstant krever din oppmerksomhet!
Jeg husker et møte rett før jul 2018 der jeg, sammen med noen andre, planla å starte opp ungdomshappenings på torsdager på Furuset i Oslo. Oppstart skulle være litt utpå våren 2019. Vi planla stor åpningskonsert og leide inn band, jobbet med promo og reklame, frivillige medarbeidere og alt som skulle til for å gjøre det så kjent som mulig.
Morgenen den 24. desember tok jeg en graviditetstest, mest for å sjekke at jeg kunne spise alt jeg ville i jula. Den ble positiv! Så basically helt fra oppstarten av var jeg i «unntakstilstand». Hva mener jeg med det? Jo, å gå gravid er en unntakstilstand der du i store perioder må sove mye, er kvalm eller bærer rundt på en alt for stor mage, med alt det innebærer.
Og perioden med barn fra 0-2 år vil jeg også kalle en unntakstilstand, der mange foreldre befinner seg i langvarig survival mode på grunn av alt som livet med småbarn bringer. Vi var og er ingen unntak, for å si det sånn! Livet som ungdomsleder måtte altså se totalt annerledes ut enn hva jeg hadde forestilt meg. Var det i det hele tatt bærekraftig?
1. Delegering er alfa og omega
Jeg måtte lære meg å delegere, å spørre folk om å ta ansvar istedenfor å gjøre ting selv. Både ungdommer og andre voksne. Og jeg som hatet å spørre folk om å stille opp… Nå hadde jeg ikke annet valg. Jeg kunne ikke drive dette alene, jeg måtte trosse frykten for å plage folk og følelsen av å bli avvist, og faktisk snu om tankegangen. Det er jo et privilegium å bli spurt om å være med og bygge opp et ungdomsarbeid i Groruddalen! Tenk så spennende for andre å få lov å være med på det.
Hadde jeg ikke vært i «unntakstilstand», hadde det nok vært mye vanskeligere å delegere, men nå måtte jeg! Barn eller ikke barn — hadde jeg ikke lært meg kunsten å fordele arbeidsoppgaver og bygge team, så hadde jeg nok blitt utbrent for lengst. Sånn sett er jeg takknemlig for at jeg ble tvunget til å bygge arbeidet bærekraftig helt fra starten av.
2. Realistiske forventninger til egen rolle
Hadde du spurt meg da jeg var 25 om hvordan en ungdomsleder bør være, hva en bør gjøre og hvordan en bør lede, hadde lista vært lang. Og jeg har nok ikke klart å leve opp til mer enn en brøkdel av dette. Jeg har fulgt opp medarbeiderne mine alt for lite, jeg har stort sett vært i minimum-modus på det meste, jeg har sørget for å få gjort det aller viktigste, slik at torsdagene har «gått rundt», men ikke så mye mer enn det. I alle fall oppleves det slik.
Men vet du hva, vi har holdt det gående, det har vokst sakte, men sikkert, vi har en stabil kjerne av ungdommer og en god gjeng medarbeidere. Riktignok tror jeg vi kunne holdt bedre på de voksne medarbeiderne om jeg hadde klart å være mer hands on og vært tettere på dem, men selv om det har vært en del utskiftninger, har det alltids dukket opp nye i grevens tid!
Det viktigste: Jeg vet med meg selv at dette er hva jeg har hatt kapasitet til, og uten at jeg hadde lagt lista så lavt for meg selv at det faktisk har funka for meg å stå i denne rollen over mange år, så ville det nok ikke vært et ungdomsarbeid den dag i dag. Ledere vokser ikke på trær. Å finne noen som er villige til å stå i bresjen for et frivillig arbeid er mangelvare nå for tiden.
Jeg tror mange kunne gjort en bedre jobb enn jeg, men så lenge de ikke har dukket opp, har jeg vært trygg på at det er dette jeg skal gjøre, og det er bedre for ungdommene med realister som står i det, trofast — år etter år, enn idealister som fyker opp som en komet og ned med et brak kort tid etterpå, for å si det sånn!
3. God kommunikasjon
Jeg har vært åpen på mang en medarbeidersamling med status quo og hva de kan forvente av meg som leder. Kanskje jeg har overkommunisert det, men jeg kan ikke forvente at alle og enhver skal forstå hva småbarnsfasen innebærer eller hvordan det er å gå gravid. Derfor føles det mye bedre å si at «jeg får nok ikke til å følge dere eller arbeidet opp slik jeg ønsker, for akkurat nå går forkjølelsen på rundgang i familien for n’te gang og vi befinner oss i survival mode». Men, samtidig har jeg prøvd å forsikre folk om at selv om jeg ikke tar så mye kontakt, så blir jeg kjempeglad for en telefon eller melding eller forespørsel om vi skal treffes. Jeg har måttet legge oppfølgingsansvaret litt over på mine medarbeidere, fordi det ikke har vært realistisk for meg å ha en for full kalender.
Også når det kommer til oppfølging av ungdommene, har jeg måttet delegere dette til medarbeiderne mine. Drømmen om et hus fullt av ungdommer som bare kommer og henger, og er der til langt på natt, har måttet vike, siden vi er avhengige av å legge oss senest halv ti for å klare å stå opp når minstebarnet våkner! Da har vi forhåpentligvis hatt halvannen til to timers «barnefri» etter leggetid der alt annet skal gjøres: rydding, avslapping (?), planlegging av ungdomssamling, kveldsmat, klesvask og muligens også litt jobb i travle tider. Nevnte jeg at jeg er lærer på videregående skole, og at jobblivet også er ganske intenst til tider, med rettebunker og alskens vurderinger?
Når livet er som det er, er det bedre å være åpen om det enn å gi medarbeiderne urealistiske forventninger. Jeg lever ikke opp til mine idealer for en leder for tiden, men det er jeg fullstendig klar over, og det trenger også teamet mitt å vite.
4. Kalender med slack
Da jeg var i 20-årene hadde jeg fulle dager stort sett hver dag, og jeg elsket det! Tre avtaler på én dag kunne jeg presse inn, og jeg var engasjert i mangt. Så kom en veldig utfordrende periode på 3 1/2 år med alvorlig sykdom. Jeg fikk diagnosen ME etter de strengeste kriteriene, og måtte lære meg å leve på en veldig annerledes måte for ikke å krasje i formen hver eneste uke. Denne lærdommen var dyrebar for meg.
Her kan du lese om hvordan jeg ble frisk.
32 år gammel ble jeg heldigvis frisk, og var igjen klar for «den store verden», men merket at jeg måtte bygge opp kapasiteten igjen etter mange rolige år. Jeg måtte finne min nye hverdagsrytme. Jeg var blitt en del år eldre, jeg hadde blitt gift og nylig startet i jobb som lærer. Jeg hadde ikke lenger ubegrenset med tid og energi slik jeg innbilte meg da jeg var yngre, og måtte finne bærekraftigheten i en ny hverdag, med plass til både familieliv og en jobb som krevde mye.
Å fylle opp kalenderen med planer hver kveld er ikke bærekraftig for meg eller familien min. Å ha ungdomsklubb på torsdager krever nok, én kveld i uka (minst) går med til forberedelser, og i tillegg sitter jeg i lederteamet til OKS Groruddalskirken og deltar på en del ledersamlinger. Dermed sier det seg selv at dersom jeg skal legge inn slack i kalenderen min, er det ikke realistisk å ha særlig mer på agendaen.
Slik har jeg gjort det: Annenhver uke har jeg én times planleggingsmøte for ungdomsarbeidet via teams. Burde vi heller møttes fysisk? Absolutt! Gjør vi det? Nei!
Sånn er det bare. Jeg slipper reisetid eller forberedelser hjemme hos meg (huset vårt er til enhver tid bomba med leker og rot. Det er et heldagsprosjekt å gjøre det framkommelig for gjester…!). Den timen vi har via skjerm, er vi effektive, og den starter alltid etter leggetid, så det ikke går ut over den dyrebare tiden jeg har med barna på ettermiddagene. Ellers tar vi alt av planlegging på messenger utover dette.
I perioder har jeg kun vært på ungdomsklubben annenhver torsdag, og hatt andre til å lede de torsdagene jeg har vært hjemme (f.eks. min mann), så ikke ungene skulle føle at jeg er for mye borte når de er små. Eller så har jeg kommet etter at de har lagt seg, og hatt «babycall-barnevakt», som jeg liker å kalle det.
Har barna vært avhengig av amming på kvelden, har jeg rett og slett vært fraværende til de har vært gamle nok til å legges av pappa. Nå går jeg inn i en slik periode, og har heldigvis et supert lederteam som tar over oppgavene mine, så jeg kan forsvinne inn i ammeboblen et halvt års tid. Med tredje barnet på vei, vet jeg hva som venter meg, og at denne tiden ikke er forenelig med å være hands on og ha lederansvar (i alle fall ikke slik jeg er skrudd sammen). Det er et privilegium å jobbe for å trene opp andre og reise opp nye ledere, slik at jeg faktisk kan trekke meg tilbake i nyfødt-fasen og kun være mamma.
Og generelt: Vi har få planer i helgene bortsett fra gudstjeneste på søndagene. Helgene bruker vi til å slappe av som familie. Vi føler ikke vi MÅ så mye, vi styrer unna for fulle kalendere, vi spiser lange frokoster på lørdagene og kommer oss gjerne ikke ut i frisk luft før 2-åringen har sovet sin formiddagslur og vel så det. Og noen ganger er vi bare inne hele dagen lang, så lenge barna (eller vi) ikke går på veggene. Vi er veldig glad i spontane planer, slike som ikke står i kalenderen. Og vi setter stor pris på folk vi bare kan spørre samme dag om å finne på noe med. En full kalender er stressende for oss. Dessuten er det nok å gjøre i huset på lørdagene, og tilstrekkelig rent blir det aldri... Unntakstilstand, kalles det!
5. Bra nok!
Perfeksjonisten i meg måtte dø. Jeg er en sånn person som kan jobbe veldig lenge og nøye før jeg blir fornøyd, men nå har jeg (i større grad) lært meg å gjøre middels forberedelser på alt for knapp tid, og bestemt meg for at det er «bra nok» og bare hoppe i det.
Jeg elsker å ha alt planlagt til punkt og prikke. Og egentlig misliker jeg å komme på ungdomskvelder uten at alt er delegert til minste detalj, for da er det vanskelig for meg å slappe av. Derfor lar jeg ofte andre ta de arbeidsoppgavene som er stressende for meg, dersom mulig. Noen er mer spontane enn andre. Jeg kan være spontan når jeg ikke har hundre praktiske ting å tenke på. Men på en kveld der jeg til syvende og sist har ansvar for både aktiviteter, at alle har det bra, samt at det blir mat til riktig tid og at det som skjer på scena er bra, så blir det for mye for meg. Enten må jeg ha hatt tid til grundig å dele arbeidsoppgaver i forkant, eller så må jeg få inn andre på enten det praktiske eller på det som har med program på scena å gjøre.
Det å vite sine begrensninger og få inn folk som kan komplementere deg, er gull. Spesielt når du er gravid og sliten og perfeksjonisten i deg banker på fra underetasjen. Hver torsdag har vi input for ungdommene, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger disse blir skriblet ned i rekordfart, f.eks mens jeg går trilletur med en baby, og jeg knapt rekker lese gjennom før jeg står der med mikrofonen. Kunne det gått bedre? Ja! Er det bra nok? Ja, har jeg bestemt meg for. (Og så skal det sies at jeg i mye større grad enn jeg egentlig ønsker har måttet få andre til å dele input fordi det er så mye annet jeg har måttet forberede.) That´s life! Men det jeg gjør er bra nok, jeg har ennå ikke fått fyken, på langt nær!
Oppsummert: Hva har jeg lært?
Jeg har mang en gang tenkt at det virkelig er en velsignelse for meg å få lov til å være ungdomsleder akkurat i den mest intense perioden av mitt liv. For jeg har lært så mye. Jeg har lært meg å delegere, jeg har lært å drepe perfeksjonisten i meg (igjen og igjen - den har minst 99 liv), jeg har lært å senke ambisjonsnivået, lage slack i kalenderen, og jeg har ikke minst lært at alt avhenger ikke av meg: Noen ting vokser naturlig, det bare trengs en tilrettelegger, ikke en kontrollfreak (som er mitt egentlige jeg når jeg har FOR mye tid).
Jeg undervurderer ikke min rolle, tvert imot. Jeg vet at hadde det ikke vært for meg, så hadde vi neppe hatt denne ungdomsklubben. Nettopp derfor ønsker jeg å inspirere andre til å våge å ta på seg lederroller og frivillig arbeid midt i hektiske perioder av livet. La det ikke være et enten-eller, men jobb med å finne en baseline som er bærekraftig i lengden.
For, jeg aner egentlig at livet ikke kommer til å bli mindre hektisk etter hvert. Hvem vet hvilke faser som møter oss etter småbarnsfasen? Men klarer vi å bygge et bærekraftig liv nå, så er det en lærdom for livet.
Norge trenger frivillige! Vi trenger ikke supermennesker eller folk som ofrer barn og familieliv over en lav sko fordi de er drevet av plikt og ikke tør å si nei, men vi trenger vanlige folk i vanlige jobber som setter av litt tid over en lengre periode, så mye som fungerer for dem i den livsfasen de er i, for å være der for andre, enten det er i barne- og ungdomsarbeid eller andre områder av frivilligheten.
Du verden så meningsfullt det er å gi av sin tid inn i arbeid som betyr en forskjell for andre. Ja, visst er det fryktelig slitsomt til tider, men hvis vi leder og lever smart, vil vi kunne justere oss slik at det likevel blir bærekraftig. Målestokken for et lykkelig liv er ikke hvorvidt vi klarer å leve ukomplisert og bekvemt, unngå utfordringer, større ansvar og medfølgende ubehageligheter, men jeg tror og erfarer at det som gir ekte, langvarig lykke, er et meningsfullt liv der vi får bety en forskjell.
Jeg tenker ikke: Jeg MÅ bidra til fellesskapet, men: «Tenk at jeg FÅR LOV å være ungdomsleder i en alder av 40 år!» Det er et stort privilegium!
Hva krever det? Først og fremst å jobbe med seg selv!
