Jeg har funnet ut at jeg er ikke så glad i å bli satt i bås. Jeg liker ikke å bli bedømt og karakterisert ut fra hvor jeg kommer fra, hvilket politisk syn eller tro jeg har, hvor gammel (evt. ung) folk tenker at jeg er, hvilken utdanning jeg besitter eller hvilket kjønn jeg er blitt gitt. Og jeg tror dette gjelder flere enn meg. Vi ønsker å bli sett som de unike individene vi er og ikke som en homogen gruppe med påfølgende stereotypiske karakteristikker. Problemet er bare at det ikke er så lett å frigjøre seg fra denne innebygde tendensen til å bedømme andre etter slike kjennetegn. Hvordan kan vi bevisstgjøre oss egne holdninger og bli i stand til å møte hverandre med en individuell nysgjerrighet istedenfor en «jeg vet hvem du er»-attitude? Dette filosoferer jeg over for tida!
Da jeg flytta til Oslo, ble jeg obs på dette fenomenet at enkelte folk tar på seg geografi-brillene sine og tolker din væremåte ut fra din geografiske tilhørighet. Jeg er nordlending og stolt av det, og ser selvfølgelig humoren i å gjøre narr av nordlendinger, så eksemplet er ikke så veldig seriøst og egentlig ganske ufarlig for min egen del. Innimellom merket jeg likevel at jeg savnet å få være den utadvente meg uten de tilhørende kommentarene, som "typisk nordlending!" og "fordi hun er fra nord!". Kanskje mest fordi jeg ikke alltid har vært den versjonen av meg selv som jeg er i dag. Vi alle gjennomgår (forhåpentligvis) personlighetsutvikling i løpet av livet, og jeg var ikke noe mindre nordlending som usikker og nervøs tenåring, for å si det sånn. Min utadvendthet og frittalenhet er noe det har kostet å utvikle, det kom ikke akkurat gratis med geografien...
Jeg ønsket ikke å bli puttet i en nordlending-bås, bli fortolket og tillagt egenskaper på bakgrunn av geografi, om enn så positivt og "eksotisk" det ble framstilt av disse "søringene" som aldri hadde satt sin fot nord for Bergen:)
Jeg bor nå på multikulturelle Furuset og kommer daglig i kontakt med mennesker fra andre deler av
verden. Og like lite som jeg liker å bli satt i bås, liker de det. Hvorfor? Fordi de er unike individer som alle oss andre. Og de
ønsker å bli møtt som de de er og ikke som «pakistanere» eller «somaliere» eller «afrikanere» eller «svensker». Og det skjønner jeg godt. For når jeg blir kjent med nye folk, så er de ofte veldig atypiske sine stereotyper. Jeg hører av og til ytringer om at «folk fra somalia er sånn og sånn» og «folk fra pakistan er sånn og sånn», men av en eller annen grunn avviker folk like mye fra sine karakteristikker som vi nordmenn gjør sett gjennom innvandreres briller!
Også blant innvandrere i Norge har du den samme tendensen til å putte oss etnisk norske i bås. I slike
samtaler, tenker jeg ofte: «Nei, det stemmer jo ikke! Jeg er ikke sånn! Jeg kjenner mange som er helt annerledes enn din karakteristikk av oss, på godt og vondt. En del av oss er så forskjellige som dag og natt. Vi er unike individer, ikke en homogen gruppe.»
Er ikke vi alle det, unike og totalt forskjellige fra hverandre?
Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter har avdekket at folk bosatt i Norge har klare meninger om hvem de ikke ønsker å bli kjent med:
Etter hvert har jeg (hvertfall intensjonelt) blitt mindre opptatt av hvilke merkelapper som settes på meg. Jeg tror oppriktig at jeg ikke trenger å stå til ansvar for ukjente menneskers meninger eller handlinger, selv om de på en eller annen måte kan synes å tilhøre samme «bås» som meg.
I stedenfor å f.eks. føle meg utilpass når
nordmenn eller nordlendinger eller kvinnelige ledere eller ulike kristenskikkelser
eller andre grupperinger som på en eller annen måte kan assosieres med
mitt liv, sier noe dumt i media eller framstilles på en måte jeg ikke
kjenner meg igjen i, så tenker jeg at det får stå for deres egen
regning, ikke min. Jeg synes heller det er litt gøy å utfordre folk som
tror de vet hva jeg tenker eller mener bare fordi de har «sett på
amerikansk kristen-TV» eller «hadde en dårlig kvinnelig sjef» eller
«kjenner noen som kjenner en nordlending som var litt rar». (Som dere
skjønner av eksemplene, har dette ikke vært noe stort problem for meg,
jeg prøver bare å gjøre denne artikkelen litt mer personlig.)
Spørsmålet jeg imidlertid trenger å stille meg selv, er: Behandler jeg andre mennesker så fordomsfritt som jeg selv ønsker å bli møtt?
Jeg tror vi mennesker har veldig godt av å bevisstgjøre oss hvordan vi tenker om andre, så vi ikke havner i denne tolkegrøfta der vi skjærer alle over en kam. Vi vil nok ikke tilbake til tiden da nordlendinger måtte legge om dialekten og skjule sitt fødested for å få seg hybel i Oslo, slik det var for knappe to generasjoner siden. Eller der CV-ene til mennesker med ikke-norske navn havner nederst i bunken hos arbeidsgiver eller der kjønnet til søker avgjør om de får jobben fordi arbeidsgiver ikke er seg bevisst på at han automatisk bedømmer menn som mer kompetente uavhengig av den reelle kompetansen...
Nei, vent, dette skjer jo faktisk i 2015:
"Forskerne fant at sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju i snitt reduseres med en fjerdedel for personer med utenlandskklingende navn."
http://forskning.no/arbeid-ledelse-og-organisasjon/2012/01/vanskeligere-fa-jobbintervju-med-utenlandsk-navn
«De vitenskapelig ansatte vurderte den mannlige søkeren som mer kompetent og mer egnet for ansettelse til tross for at søknadene var identiske utover søkerens navn. I tillegg tilbød man den mannlige søkeren langt høyere begynnerlønn og mer karriereveiledning.»
http://www.mh.no/forskning/menn-som-ikke-liker-karrierekvinner/
«Mer enn 80 prosent av deltagerne mente at det ikke var likestilling ved deres universitet. Over halvparten svarte at kvinner måtte jobbe hardere enn menn for å oppnå det samme.»
http://forskning.no/forskningspolitikk-kjonn-og-samfunn-likestilling-skole-og-utdanning/2012/07/diskriminering-i
Og apropos forholdet mellom bevisste og ubevisste holdninger:
«en ny undersøkelse fra Senter for Seniorpolitikk [viser] at få ledere vil ansette arbeidstakere over 50 år. (...).»
Selv om forskere ikke finner noen sammenheng mellom arbeidsprestasjoner og alder, og arbeidsgiverne i tillegg uttrykker positive holdninger til å ha seniorer som arbeidstakere, så viser realitetene noe annet.
http://www.tu.no/karriere/2014/11/28/derfor-vil-ikke-ledere-ansette-folk-over-50
La meg derfor slå et slag for en nasjonal bevisstgjøring!
Da jeg flytta til Oslo, ble jeg obs på dette fenomenet at enkelte folk tar på seg geografi-brillene sine og tolker din væremåte ut fra din geografiske tilhørighet. Jeg er nordlending og stolt av det, og ser selvfølgelig humoren i å gjøre narr av nordlendinger, så eksemplet er ikke så veldig seriøst og egentlig ganske ufarlig for min egen del. Innimellom merket jeg likevel at jeg savnet å få være den utadvente meg uten de tilhørende kommentarene, som "typisk nordlending!" og "fordi hun er fra nord!". Kanskje mest fordi jeg ikke alltid har vært den versjonen av meg selv som jeg er i dag. Vi alle gjennomgår (forhåpentligvis) personlighetsutvikling i løpet av livet, og jeg var ikke noe mindre nordlending som usikker og nervøs tenåring, for å si det sånn. Min utadvendthet og frittalenhet er noe det har kostet å utvikle, det kom ikke akkurat gratis med geografien...Jeg ønsket ikke å bli puttet i en nordlending-bås, bli fortolket og tillagt egenskaper på bakgrunn av geografi, om enn så positivt og "eksotisk" det ble framstilt av disse "søringene" som aldri hadde satt sin fot nord for Bergen:)
Jeg bor nå på multikulturelle Furuset og kommer daglig i kontakt med mennesker fra andre deler av
verden. Og like lite som jeg liker å bli satt i bås, liker de det. Hvorfor? Fordi de er unike individer som alle oss andre. Og de
ønsker å bli møtt som de de er og ikke som «pakistanere» eller «somaliere» eller «afrikanere» eller «svensker». Og det skjønner jeg godt. For når jeg blir kjent med nye folk, så er de ofte veldig atypiske sine stereotyper. Jeg hører av og til ytringer om at «folk fra somalia er sånn og sånn» og «folk fra pakistan er sånn og sånn», men av en eller annen grunn avviker folk like mye fra sine karakteristikker som vi nordmenn gjør sett gjennom innvandreres briller!Også blant innvandrere i Norge har du den samme tendensen til å putte oss etnisk norske i bås. I slike
Er ikke vi alle det, unike og totalt forskjellige fra hverandre?
Norske fordommer
Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter har avdekket at folk bosatt i Norge har klare meninger om hvem de ikke ønsker å bli kjent med:
Åtte prosent ønsker (...) ikke å ha jøder som naboer eller venner. Men avsløringen av antisemittismen viser bare toppen av isfjellet av norske fordommer. (...)Vi er et fordomsfullt folk, vi som bor i Norge, også om vi selv tilhører etniske eller religiøse minoriteter. Likevel misliker vi selv å bli møtt med fordommer. Klart, det finnes visse likhetstrekk mellom ulike grupperinger av mennesker, men tendensen til å sette folk i bås ut fra ulike merkelapper har en tendens til å vokse seg ekstremt mye større enn de reelle likhetstrekkene, og det bikker ofte over i en eller annen grøft om man ikke er bevisst på det.
Ti prosent av alle nordmenn ønsker ikke polakker som naboer eller venner.
Andre grupper møter enda større grad av fordommer. Femten prosent ønsker ikke pinsevenner som venner eller naboer, 21 prosent muslimer, 32 somaliere. Hele 39 prosent vil ikke ha romfolk (sigøynere) som venner eller naboer. (...) «Det er samtidig viktig å være klar over at selv om man er i en minoritet som er utsatt for fordommer, gjør det dessverre ikke en immun mot selv å ha fordommer. Innen noen minoriteter kan visse fordommer til og med være mer utbredt enn i befolkningen flest.
Etter hvert har jeg (hvertfall intensjonelt) blitt mindre opptatt av hvilke merkelapper som settes på meg. Jeg tror oppriktig at jeg ikke trenger å stå til ansvar for ukjente menneskers meninger eller handlinger, selv om de på en eller annen måte kan synes å tilhøre samme «bås» som meg.
Spørsmålet jeg imidlertid trenger å stille meg selv, er: Behandler jeg andre mennesker så fordomsfritt som jeg selv ønsker å bli møtt?
Diskriminering
Jeg tror vi mennesker har veldig godt av å bevisstgjøre oss hvordan vi tenker om andre, så vi ikke havner i denne tolkegrøfta der vi skjærer alle over en kam. Vi vil nok ikke tilbake til tiden da nordlendinger måtte legge om dialekten og skjule sitt fødested for å få seg hybel i Oslo, slik det var for knappe to generasjoner siden. Eller der CV-ene til mennesker med ikke-norske navn havner nederst i bunken hos arbeidsgiver eller der kjønnet til søker avgjør om de får jobben fordi arbeidsgiver ikke er seg bevisst på at han automatisk bedømmer menn som mer kompetente uavhengig av den reelle kompetansen...
Nei, vent, dette skjer jo faktisk i 2015:
"Forskerne fant at sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju i snitt reduseres med en fjerdedel for personer med utenlandskklingende navn."
http://forskning.no/arbeid-ledelse-og-organisasjon/2012/01/vanskeligere-fa-jobbintervju-med-utenlandsk-navn
«De vitenskapelig ansatte vurderte den mannlige søkeren som mer kompetent og mer egnet for ansettelse til tross for at søknadene var identiske utover søkerens navn. I tillegg tilbød man den mannlige søkeren langt høyere begynnerlønn og mer karriereveiledning.»
http://www.mh.no/forskning/menn-som-ikke-liker-karrierekvinner/
«Mer enn 80 prosent av deltagerne mente at det ikke var likestilling ved deres universitet. Over halvparten svarte at kvinner måtte jobbe hardere enn menn for å oppnå det samme.»
http://forskning.no/forskningspolitikk-kjonn-og-samfunn-likestilling-skole-og-utdanning/2012/07/diskriminering-i
Og apropos forholdet mellom bevisste og ubevisste holdninger:
«en ny undersøkelse fra Senter for Seniorpolitikk [viser] at få ledere vil ansette arbeidstakere over 50 år. (...).»
Selv om forskere ikke finner noen sammenheng mellom arbeidsprestasjoner og alder, og arbeidsgiverne i tillegg uttrykker positive holdninger til å ha seniorer som arbeidstakere, så viser realitetene noe annet.
http://www.tu.no/karriere/2014/11/28/derfor-vil-ikke-ledere-ansette-folk-over-50
Nasjonal bevisstgjøring
La meg derfor slå et slag for en nasjonal bevisstgjøring!
1. Vær klar over at du ubevisst tar på deg ulike briller i møte med mennesker, det være seg etnisitetsbriller, geografibriller, aldersbriller, kjønnsbriller, klesstilsbriller, religion- og livssynsbriller osv.
2. Legg merke til hvilke tanker og holdninger som dukker opp i deg når du møter nye mennesker, og utfordre deg selv på å ta av deg brillene og bli interessert i det unike individet du har foran deg.
3. Møt andre mennesker slik du selv ønsker å bli møtt av dem, enten det er svensker, polakker, ungdomsskoleelever, somaliere, pinsevenner eller trøndere. Utfordre deg selv på å inkludere mennesker i din sfære som er litt ulik deg selv. Genuine vennskap utfordrer gjerne stereotypier og fordommer man ubevisst bærer på.
4. Ikke la fordommer mot andre grupperinger få spre seg i det miljøet du er en del av. Er
du bevisst på det selv, kan du også spre denne bevisstheten til folk rundt deg. Alle mennesker har behov for å bli møtt som unike individer, inkludert deg selv!
5. Det er forøvrig lov å le av ulikheter og stereotypier! Ikke bli så redd for karakteristikker at du slår av fjernsynet i protest når Oluf eller Pirka dukker opp på TV! Vi må tørre å le av stereotypiene og av hverandre, selv av samer, pakistanere og russiske ubåtkapteiner! Det er sunt for bevisstgjøringa!
Lykke til med å avkle fordommer og ikle deg nye vennskap!
