På søken etter vidundermetoden

Vi vokser opp i en verden som ikke "har tid". Derfor har vi – i våre personlige liv – ikke tid til diffuse svar, til komplekse løsninger, til tidkrevende informasjonssanking, til å grave dypere enn til side 3 over googles resultater eller til å vente på svar fra kilder som går tregere enn bredbandsnettet i leiligheta.

Derfor er det så populært å søke enkle løsninger på komplekse problemer. Noen går for yoga. Andre har knalltro på en bestemt diett som skal gjøre under for ånd, sjel, kropp – og gi deg bedre kapasitet på arbeidsplassen. Mange sverger til selvutviklingskurs, mindfullness eller meditasjon én time om dagen. Andre igjen har troa på akupunktur eller satser alt på sin personlige trener på SATS. Så er det noen som har funnet seg en coach eller en terapeut eller en åndelig veileder og håper dette skal være svaret for dem. Men det er rart med det, når et problem forsvinner, dukker det alltids opp et nytt et. Og plutselig finner man ut at den ene tingen man hadde så troa på ikke var helt dekkende for alle livets utfordringer. Men det har man jo ikke tid til, for man kan jo ikke drive og shoppe rundt i behandlings- og selvutviklingsverden til evig tid. Derfor håper man i det lengste at den ene tingen man satsa alle korta på skal være en slik vidunderkur som ikke bare hjelper mot smertene i armen, men også mot det vonde kneet, mot migreneanfallene og helst også mot den irriterende sorte skyen som hele tiden prøver å bane seg vei inn i sinnet. Og, joda, mest av alt håper man på at den vidunderkuren man har funnet skal kunne gi ro i tanke- og følelseslivet, lære oss å føle oss elska, bryte janteloven, gi oss trygghet til å være 100% oss selv og hjelpe oss til å oppnå store ting i livet. ...og kanskje også fikse problemene på samlivsfronten?

Så, mens optimistene kaster seg ut i havet av mangfoldige alternativer, har vi da realistene (eller pessimistene) som sitter igjen i båten og har aversjoner mot å sluke rått agn. For er det ikke litt vel naivt å tro at gulrotsaft kombinert med yogaøvelser skal være svaret for alt og alle bare fordi det tilsynelatende hjalp naboen til å komme i balanse på et eller annet tidspunkt en eller annen gang i livet?

Hva er egentlig substansen i denne drivkraften, dette håpet om at det skal finnes en vidunderkur som fikser alt?

Du har det samme fenomenet innen religiøse kretser: De personlige utfordringene til mennesker er komplekse, men svarene man får er ofte så banalt enkle at realistene fort faller av lasset, mens optimistene blir stuck i en higen etter den ene metoden etter den andre: Bekjenn deg til frihet, les et ordspråk om dagen, ta kontroll over tankene, prøv soaking, les den og den boka, besøk den og den sjelesørgeren, bli med på den og den konferansen, fordyp deg i det og det bibelske temaet, hør på den og den prekenen, be den og den bønnen... Folk lengter etter frihet, men blir på den ene eller andre måten fanget av denne ustanselige søken etter vidunderkuren, den enkle løsninga som skal fikse alt.

Men, som de fleste finner ut etter en stund: Livet er mer komplisert enn som så.

Betyr det at alle slike råd og metoder er feile eller gale? Nei, overhodet ikke.
Betyr det at man skal slutte å dele sine råd og det som har hjulpet en selv med andre? Nei, absolutt ikke.

Det jeg derimot prøver å si noe om, er rett og slett det fenomenet at vi i et desperat forsøk på å hjelpe oss selv eller andre, ofte søker etter én enkel metode og tror at dersom vi og alle rundt oss følger oppskriften til punkt og prikke, så løser problemet seg forhåpentligvis automatisk. Og når ikke dette funker, blir vi skuffa og søker en annen metode. Det er slitsomt å lete i jungelen av metoder og behandlinger og selvhjelpskurs. Men trenger man desperat hjelp på et eller annet område, vil en typisk optimist aldri gi opp håpet og stadig vekk prøve nye ting som skal gi den endelige løsninga.

----

Se for deg at det fantes én person du kunne gå til som hadde kunnskap om alle mulige ulike metoder og løsninger og som i tillegg kunne se og analysere din komplekse situasjon til punkt og prikke. Se for deg at denne behandleren kunne sette sammen en skreddersydd plan for akkurat deg og veilede deg gjennom alle delene av planen, steg for steg. Du slapp å lete etter kurene selv, du slapp å forholde deg til ti ulike behandlere, du slapp å stole på metoder, du trengte bare å stole på denne ene som var 100% dedikert til deg og ditt liv og overhodet ikke var ute etter profitt.

Denne behandlerens utrolige fleksibilitet gjorde at din «behandlingsplan» kontinuerlig ville blitt revurderet og oppdatert i takt med endringer i situasjoner og forhold i livet ditt. Kanskje ville behandlingsplanen inneholde noen av de momentene som er beskrevet ovenfor. Kanskje ville du i perioder oppsøke en sjelesørger eller lære deg noen gode teknikker i hverdagen eller begynne på en spesiell diett eller bli kobla med en dyktig personlig trener. Kanskje ville en bestemt bok hjelpe deg et stykke på veien og en type undervisning lede deg enda noen steg videre. Men viktigst av alt: Disse metodene og teknikkene trengte ikke lenger være det du satte all din lit til, og du trengte ikke lenger sluke lettvinte løsninger eller føle deg tvunget til å prøve banale «vidunderkurer». Du fikk lov å være hele deg, med både dine positive, håpefulle sider og dine mer pessimistiske og skeptiske tendenser, med både ditt intellekt og din tro på mulighet for endringer og løsninger. Du slapp å måtte miste noe av deg selv på veien. Det eneste du måtte gjøre var å flytte din tro på metoder over til å ha tro på «metodegiveren».

I min egen situasjon med kronisk utmattelse har jeg vært veldig skeptisk til å prøve ut ulike «løsninger». Noen råd har jeg tatt imot, mens andre råd har jeg plassert på hylla. Jeg har likevel valgt å ta til meg den omsorgen som rådene har vært et uttrykk for. Og jeg har vært åpen for at råd som i går ikke var de rette for meg, kanskje ville være til hjelp en gang der lenger fremme. Jeg har lest bøker som i perioder har vært til god hjelp og i andre sesonger mer har vært en byrde for meg. Samme bøkene, samme budskap, men JEG og mine omgivelser er stadig i forandring og behovene kan variere noe voldsomt over en lengre tidsepoke. Jeg har gått til ulike behandlere. Noen dager har jeg stolt på dem. Andre dager har jeg valgt å se bort fra deres anbefalinger. Jeg har i perioder ansett meg selv som min beste behandler, men også det har jeg måttet legge på hylla, for jeg har ikke 100% innsikt i menneskets natur og hvordan alt henger sammen med sykdom, biologi, psyke, indre og ytre påvirkninger, metoder og kompleksiteten i eget liv. Derfor har jeg gang på gang måttet gi over kontrollen til noe annet.

---

Se for deg at den ultimate metoden var en person. Ingen religion, ingen perfekt oppskrift, ingen quick fix, men rett og slett en personlighet som den behandleren jeg nevnte ovenfor. OK, nå kommer noen av dere til å kjenne dere provosert og støtt; men det er faktisk slik Jesus funker i mitt liv.

Bibelen kaller Jesus for «Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste» (Jesaja 9, 6). Altså: Han er 1) et under, men han gjør også under og mirakler, han er 2) en man kan spørre om råd til ALT om, NÅR TID som helst (mye bedre rådgiver enn du var borti på ungdomsskolen...), han er faktisk 3) GUD (det sier LITT om hans menneskekompetanse), han er 4) din Himmelske Pappa som bryr seg om deg med en kjærlighet uendelig mye større enn de snilleste foreldrene som finnes, OG: han er 5) Fredsfyrsten, den som gir fred: indre sjelefred, ro i hjertet – kjært barn har mange navn!

Matteus, en av Jesu disipler, siterer sin læremester i Matt 11:28 slik: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile». Jesus vil altså at vi, her og nå i 2014, skal komme til ham dersom vi strever med noe eller har noen tunge ting vi bærer med oss, og så vil han faktisk gi oss hvile! Det er min personlige erfaring at dette i høyeste grad funker. Jesus sto opp fra de døde, vi kan komme til ham og ta imot hjelp fra ham i livene våre kontinuerlig fordi han en gang for alle har ordna opp i alt vårt rot og mess da han døde i vårt sted og gav oss gaven evig liv og fellesskap med ham (Joh 3, 16 og Joh 17, 3). Ufortjent, fordi Jesus betalte «billetten» for oss med sitt eget liv. Alle de som vil ta imot Jesus i livene sine og sette sin tillit og tro til ham i stedet for seg selv, får lov til å kalle seg Guds barn (Joh 1, 12) og få all den hjelpa Pappa i Himmelen evner å gi oss her på jorda (og det er nok så det holder!).

Jeg har gitt opp å stole på vidunderkurer (de utretter dessverre ingen mirakler i mitt liv, selv om elementer av dem kan være svært så nyttige i perioder), jeg har gitt opp å være min egen behandler (for jeg blir så skuffa av min egen utilstrekkelighet), jeg har gitt opp å sette all min lit til andres veiledning (de ser ofte ikke helheten og har heller ikke ubegrensa med tid til å sette seg inn i den), jeg har gitt opp å stole på gode råd og andres erfaringer (selv om jeg ofte benytter meg av dem – men også disse er utilstrekkelige). Jeg har derimot gang på gang på gang lagt kontrollen i hendene til min "super-behandler", min egen personlige Guddommelige Rådgiver som evner å være alt jeg trenger på en gang og koble sammen ulike metoder og oppskrifter til en perfekt vei for meg her i livet.

Jeg tror nemlig at vi kan nå fram i vår søken etter Løsninga, etter Vidundermetoden, etter Svaret på alle våre utfordringer  – men vi må lete utenfor oss selv, vi må lete høyere opp enn på metodehylla, vi må finne «Metodegiveren».