På søken etter vidundermetoden

Vi vokser opp i en verden som ikke "har tid". Derfor har vi – i våre personlige liv – ikke tid til diffuse svar, til komplekse løsninger, til tidkrevende informasjonssanking, til å grave dypere enn til side 3 over googles resultater eller til å vente på svar fra kilder som går tregere enn bredbandsnettet i leiligheta.

Derfor er det så populært å søke enkle løsninger på komplekse problemer. Noen går for yoga. Andre har knalltro på en bestemt diett som skal gjøre under for ånd, sjel, kropp – og gi deg bedre kapasitet på arbeidsplassen. Mange sverger til selvutviklingskurs, mindfullness eller meditasjon én time om dagen. Andre igjen har troa på akupunktur eller satser alt på sin personlige trener på SATS. Så er det noen som har funnet seg en coach eller en terapeut eller en åndelig veileder og håper dette skal være svaret for dem. Men det er rart med det, når et problem forsvinner, dukker det alltids opp et nytt et. Og plutselig finner man ut at den ene tingen man hadde så troa på ikke var helt dekkende for alle livets utfordringer. Men det har man jo ikke tid til, for man kan jo ikke drive og shoppe rundt i behandlings- og selvutviklingsverden til evig tid. Derfor håper man i det lengste at den ene tingen man satsa alle korta på skal være en slik vidunderkur som ikke bare hjelper mot smertene i armen, men også mot det vonde kneet, mot migreneanfallene og helst også mot den irriterende sorte skyen som hele tiden prøver å bane seg vei inn i sinnet. Og, joda, mest av alt håper man på at den vidunderkuren man har funnet skal kunne gi ro i tanke- og følelseslivet, lære oss å føle oss elska, bryte janteloven, gi oss trygghet til å være 100% oss selv og hjelpe oss til å oppnå store ting i livet. ...og kanskje også fikse problemene på samlivsfronten?

Så, mens optimistene kaster seg ut i havet av mangfoldige alternativer, har vi da realistene (eller pessimistene) som sitter igjen i båten og har aversjoner mot å sluke rått agn. For er det ikke litt vel naivt å tro at gulrotsaft kombinert med yogaøvelser skal være svaret for alt og alle bare fordi det tilsynelatende hjalp naboen til å komme i balanse på et eller annet tidspunkt en eller annen gang i livet?

Hva er egentlig substansen i denne drivkraften, dette håpet om at det skal finnes en vidunderkur som fikser alt?

Du har det samme fenomenet innen religiøse kretser: De personlige utfordringene til mennesker er komplekse, men svarene man får er ofte så banalt enkle at realistene fort faller av lasset, mens optimistene blir stuck i en higen etter den ene metoden etter den andre: Bekjenn deg til frihet, les et ordspråk om dagen, ta kontroll over tankene, prøv soaking, les den og den boka, besøk den og den sjelesørgeren, bli med på den og den konferansen, fordyp deg i det og det bibelske temaet, hør på den og den prekenen, be den og den bønnen... Folk lengter etter frihet, men blir på den ene eller andre måten fanget av denne ustanselige søken etter vidunderkuren, den enkle løsninga som skal fikse alt.

Men, som de fleste finner ut etter en stund: Livet er mer komplisert enn som så.

Betyr det at alle slike råd og metoder er feile eller gale? Nei, overhodet ikke.
Betyr det at man skal slutte å dele sine råd og det som har hjulpet en selv med andre? Nei, absolutt ikke.

Det jeg derimot prøver å si noe om, er rett og slett det fenomenet at vi i et desperat forsøk på å hjelpe oss selv eller andre, ofte søker etter én enkel metode og tror at dersom vi og alle rundt oss følger oppskriften til punkt og prikke, så løser problemet seg forhåpentligvis automatisk. Og når ikke dette funker, blir vi skuffa og søker en annen metode. Det er slitsomt å lete i jungelen av metoder og behandlinger og selvhjelpskurs. Men trenger man desperat hjelp på et eller annet område, vil en typisk optimist aldri gi opp håpet og stadig vekk prøve nye ting som skal gi den endelige løsninga.

----

Se for deg at det fantes én person du kunne gå til som hadde kunnskap om alle mulige ulike metoder og løsninger og som i tillegg kunne se og analysere din komplekse situasjon til punkt og prikke. Se for deg at denne behandleren kunne sette sammen en skreddersydd plan for akkurat deg og veilede deg gjennom alle delene av planen, steg for steg. Du slapp å lete etter kurene selv, du slapp å forholde deg til ti ulike behandlere, du slapp å stole på metoder, du trengte bare å stole på denne ene som var 100% dedikert til deg og ditt liv og overhodet ikke var ute etter profitt.

Denne behandlerens utrolige fleksibilitet gjorde at din «behandlingsplan» kontinuerlig ville blitt revurderet og oppdatert i takt med endringer i situasjoner og forhold i livet ditt. Kanskje ville behandlingsplanen inneholde noen av de momentene som er beskrevet ovenfor. Kanskje ville du i perioder oppsøke en sjelesørger eller lære deg noen gode teknikker i hverdagen eller begynne på en spesiell diett eller bli kobla med en dyktig personlig trener. Kanskje ville en bestemt bok hjelpe deg et stykke på veien og en type undervisning lede deg enda noen steg videre. Men viktigst av alt: Disse metodene og teknikkene trengte ikke lenger være det du satte all din lit til, og du trengte ikke lenger sluke lettvinte løsninger eller føle deg tvunget til å prøve banale «vidunderkurer». Du fikk lov å være hele deg, med både dine positive, håpefulle sider og dine mer pessimistiske og skeptiske tendenser, med både ditt intellekt og din tro på mulighet for endringer og løsninger. Du slapp å måtte miste noe av deg selv på veien. Det eneste du måtte gjøre var å flytte din tro på metoder over til å ha tro på «metodegiveren».

I min egen situasjon med kronisk utmattelse har jeg vært veldig skeptisk til å prøve ut ulike «løsninger». Noen råd har jeg tatt imot, mens andre råd har jeg plassert på hylla. Jeg har likevel valgt å ta til meg den omsorgen som rådene har vært et uttrykk for. Og jeg har vært åpen for at råd som i går ikke var de rette for meg, kanskje ville være til hjelp en gang der lenger fremme. Jeg har lest bøker som i perioder har vært til god hjelp og i andre sesonger mer har vært en byrde for meg. Samme bøkene, samme budskap, men JEG og mine omgivelser er stadig i forandring og behovene kan variere noe voldsomt over en lengre tidsepoke. Jeg har gått til ulike behandlere. Noen dager har jeg stolt på dem. Andre dager har jeg valgt å se bort fra deres anbefalinger. Jeg har i perioder ansett meg selv som min beste behandler, men også det har jeg måttet legge på hylla, for jeg har ikke 100% innsikt i menneskets natur og hvordan alt henger sammen med sykdom, biologi, psyke, indre og ytre påvirkninger, metoder og kompleksiteten i eget liv. Derfor har jeg gang på gang måttet gi over kontrollen til noe annet.

---

Se for deg at den ultimate metoden var en person. Ingen religion, ingen perfekt oppskrift, ingen quick fix, men rett og slett en personlighet som den behandleren jeg nevnte ovenfor. OK, nå kommer noen av dere til å kjenne dere provosert og støtt; men det er faktisk slik Jesus funker i mitt liv.

Bibelen kaller Jesus for «Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste» (Jesaja 9, 6). Altså: Han er 1) et under, men han gjør også under og mirakler, han er 2) en man kan spørre om råd til ALT om, NÅR TID som helst (mye bedre rådgiver enn du var borti på ungdomsskolen...), han er faktisk 3) GUD (det sier LITT om hans menneskekompetanse), han er 4) din Himmelske Pappa som bryr seg om deg med en kjærlighet uendelig mye større enn de snilleste foreldrene som finnes, OG: han er 5) Fredsfyrsten, den som gir fred: indre sjelefred, ro i hjertet – kjært barn har mange navn!

Matteus, en av Jesu disipler, siterer sin læremester i Matt 11:28 slik: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile». Jesus vil altså at vi, her og nå i 2014, skal komme til ham dersom vi strever med noe eller har noen tunge ting vi bærer med oss, og så vil han faktisk gi oss hvile! Det er min personlige erfaring at dette i høyeste grad funker. Jesus sto opp fra de døde, vi kan komme til ham og ta imot hjelp fra ham i livene våre kontinuerlig fordi han en gang for alle har ordna opp i alt vårt rot og mess da han døde i vårt sted og gav oss gaven evig liv og fellesskap med ham (Joh 3, 16 og Joh 17, 3). Ufortjent, fordi Jesus betalte «billetten» for oss med sitt eget liv. Alle de som vil ta imot Jesus i livene sine og sette sin tillit og tro til ham i stedet for seg selv, får lov til å kalle seg Guds barn (Joh 1, 12) og få all den hjelpa Pappa i Himmelen evner å gi oss her på jorda (og det er nok så det holder!).

Jeg har gitt opp å stole på vidunderkurer (de utretter dessverre ingen mirakler i mitt liv, selv om elementer av dem kan være svært så nyttige i perioder), jeg har gitt opp å være min egen behandler (for jeg blir så skuffa av min egen utilstrekkelighet), jeg har gitt opp å sette all min lit til andres veiledning (de ser ofte ikke helheten og har heller ikke ubegrensa med tid til å sette seg inn i den), jeg har gitt opp å stole på gode råd og andres erfaringer (selv om jeg ofte benytter meg av dem – men også disse er utilstrekkelige). Jeg har derimot gang på gang på gang lagt kontrollen i hendene til min "super-behandler", min egen personlige Guddommelige Rådgiver som evner å være alt jeg trenger på en gang og koble sammen ulike metoder og oppskrifter til en perfekt vei for meg her i livet.

Jeg tror nemlig at vi kan nå fram i vår søken etter Løsninga, etter Vidundermetoden, etter Svaret på alle våre utfordringer  – men vi må lete utenfor oss selv, vi må lete høyere opp enn på metodehylla, vi må finne «Metodegiveren».

LIVET UTEN ENERGI

Se for deg at du våkna opp en dag med 1/20 av den kapasiteten og energien du normalt har. Hvordan ville dagen din sett ut? 

Du ville vært nødt til å kutte ut det meste du hadde planlagt å gjøre. Om du valgte å dra på jobb, ville du bare vart noen timer, så det ville ikke fungert. Valgte du å være hjemme, ville du nøye måtte vurdere om du skulle dra på butikken for å fylle opp ditt tomme kjøleskap eller om du i stedet skulle vaske og henge opp de klærne som hadde hopa seg opp i skittentøyskurven i det siste. Eller kanskje du heller skulle tatt de derre viktige telefonene og få betalt de regningene i nettbanken som hastet så veldig?

Før du hadde kommet så langt, ville du allerede brukt opp det meste av din energi. Du hadde jo tatt en dusj, brukt tid på å lage deg en ekstra god, energifull frokost, rydda etter deg, tatt en telefon til jobben, samt tenkt veldig mye fram og tilbake på hva som var lurt å gjøre i dag og hvordan du skulle løse dagens logistikk med bare 1/20 av den energien du vanligvis har til rådighet. Det faktum at mennesker bruker svært mye energi på å tenke og vurdere, hadde du dessverre ikke rukket å tenke på ennå.

Se for deg at du under frokosten til og med hadde brukt energi på å bekymre deg for hva du skulle gjøre med ettermiddagens viktige avtale. Ville folk forstå om du droppa den? Hvordan skulle du i så fall forklare det? Og hvordan skulle du unngå at de tingene dere skulle møtes for å planlegge ikke skulle bli skadelidende uten din deltakelse? Da det endelig gikk opp for deg at du jo er syk og at det er grunn nok i seg selv, ville løpet allerede vært kjørt. Du ville vært så utslitt av all tenkinga at resten av formiddagen måtte tilbringes hvilende på sofaen. Én telefon fikk du kanskje unnagjort, siden du heldigvis slapp å forlate sofaen for å ringe, men etter en halvtimes venting i telefonkø, samt en kundebehandler som var litt tverr, ville du desverre fått et kraftig energidropp som slo deg ytterligere ut.

Se for deg at du var kommet til middagslaginga. Enten ville du ha energi til å dra på butikken og handle inn til en sunn middag, men da ville ikke energien strekke til selve matlaginga, eller så kunne du stikke bort og kjøpe deg noe fastfood på kiosken. Imidlertid vet du at det siste kroppen din trenger er et usunt måltid. Det er selvsagt veldig fristende å ta den frosenpizzaen du har i fryseren og steike den. Men da ville blodsukkeret ditt blitt ustabilt og du ville fått et skikkelig energidropp utover ettermiddagen.

Se for deg at du derfor bestemte deg for å lage et sunt måltid med mye grønsaker og proteiner og lite karbohydrater. Siden du ikke hadde energi til å handle inn matvarene, måtte du da kontakte noen til å handle for deg. Se for deg hvor mye energi du ville brukt på å vurdere hvem det passa å kontakte, for så å finne ut at de ikke har tid, kontakte noen andre osv. Og når du endelig hadde fått noen til å handle for deg og hadde fått laga og spist maten, ville du vært så utmatta at du sovna på sofaen.

På ettermiddagen ville det kanskje kommet noen du kjenner innom for å se hvordan det gikk med deg. Se for deg at den personligheten du var utstyrt med plutselig ble veldig utfordrende i møte med din reduserte kapasitet. Du, som alltid var så sosial, energisk, sprudlende og glad i engasjerte samtaler, måtte innse at den måten du vanligvis er på var alt for energikrevende for din reduserte kapasitet. Du kunne derfor enten velge å takke nei til besøket, eller du kunne be personen inn, men sørge for å holde deg i et helt annet modus enn det du vanligvis er i, dvs: du kunne ikke bruke energien på å komme på smarte oppfølgingsspørsmål når samtalen stoppet opp, du måtte styre unna krevende samtaleemner som tok for stor tankevirksomhet, du kunne ikke smile og le så mye som før (er energikrevende når kroppen er på et lavmål) og du måtte be besøket trakte kaffen sin sjæl. På tross av alt dette, ville du likevel merke at du egentlig var alt for sliten til å ha besøk.

I etterkant ville du kanskje innsett at det hadde krevd så mye av din energi å holde din personlighet nede og prøve å være i et annet modus, at alt egentlig gikk opp i opp. Og nå fikk du i tillegg bekymringer over hvordan denne personen opplevde besøket og din måte å være på. Og så ville du kanskje irritert deg over at du aldri fikk spurt ham om å hjelpe deg med de praktiske tingene i huset som du ikke fikk rukket å gjøre selv i dag. Og all denne tankevirksomheten ville tatt det siste lille snevet av energi du hadde, og vel så det.

Se for deg at du la deg den kvelden med et energinivå i «minus». Se for deg kroppen din sette seg i alarmberedskap i redsel for at du skulle komme til å kjøre deg enda hardere neste dag. Du ville kjent en urolighet i hele kroppen, en temperaturregulering ute av kontroll, influensasymptomer som bare økte og økte og et hode i høygir som over hodet (ufrivillig ordspill...) ikke klarte å roe seg ned og gi deg den rolige innsovingsfasen du trengte for å lade batteriene til neste dag. Se for deg at du derfor naturlig nok ville blitt  veldig bekymra. Du ville spurt deg selv: Hva er det som skjer med meg? Vil det fortsette slik? Hva kunne jeg gjort annerledes i dag for å ikke bruke opp den ene 20-delen energi jeg ble utdelt? Og hva gjør jeg nå videre?

Se for deg at du ufrivillig, på grunn av gårsdagens overforbruk av energi, fikk tildelt en hel uke til å tenke gjennom disse spørsmålene - selvsagt sengeliggende med influensasymptomer og ekstrem utmattelse. Når denne uka da var omme og du endelig følte deg bittelitt bedre, ville du innsett at det å tillate seg selv å tenke gjennom disse spørsmålene dag etter dag i en hel uke faktisk bidro til ytterligere en uke med symptomer og utslåtthet! Fremdeles ville du vært ute av stand til å gjøre særlig mye uten at det ville få store konsekvenser for de neste dagene og ukene, og du var fanget i en ond spiral: Se for deg at når du endelig innså at bekymringene dine tok alt for mye energi, så innså du enda en ting: Å bekymre seg over bekymringer tar faktisk også mye energi, og dette ville etter hvert bekymret deg enda mer enn selve bekymringene. Komplisert!

Livet midt i en tilstand av utmattelse, lav energi og med en kropp som er i konstant beredskap, er en krevende plass å være. Samtidig er man i en lærdomsprosess som kan ha avgjørende betydning for resten av ens liv. Når man bare har 1/20 av sin vanlige kapasitet til rådighet og enhver «feil» bruk av energien får så store konsekvenser, blir man tvunget til å ransake hele sitt liv og ta knallharde prioriteringer. Man lærer seg at ting man aldri før hadde tenkt på som energikrevende, faktisk er det. Og ikke minst lærer man seg at det nødvendigvis ikke er aktivitetene i seg selv som er det verste, men det moduset man tillater seg selv å være i mens man gjør dem.

Det er ikke bare fysisk anstrengelse som kan slå en ut, kognitive anstrengelser tar vel så mye energi. Derfor kan man oppleve det som kalles hjernetåke, at hodet i perioder ikke fungerer som før, man glemmer ord og navn og greier ikke løse regnestykker eller holde resonnement.

Det er mange ulike årsaker til at kroppen blir utbrent og havner i en slik tilstand av energiløshet beskrevet ovenfor, og de utløsende faktorene kan også være veldig forskjellig fra person til person, f.eks. en vaksine, virusinfeksjon, en operasjon, et traume eller en stor psykisk belastning, som stress over lengre tid. Men den store utfordringen er at det å leve i en slik tilstand av energiløshet etter hvert vil bli en så stor belastning i seg selv at kroppen holder seg i konstant beredskap, og de naturlige helbredelsesprosessene får aldri kommet ordentlig i gang.

Se for deg at hverdagen din blir snudd helt på hodet, slik eksempelet ovenfor viste, og at det drar ut i måneder og år uten at noen kan gi deg svar på hva du skal gjøre med situasjonen. Å takle dette vil i seg selv ta så mye energi at det i lang tid vil opprettholde dette stadiet av stress som kroppen din i utgangspunktet befant seg i. I tillegg kommer alt det praktiske du skal løse i hverdagen for å få livet til å gå opp, og på toppen av det hele dine behov for sosial kontakt, for forståelse og omsorg, for løsninger og svar, for kontroll over egen situasjon, behovene for å være til nytte og for å utrette ting osv. Alt dette vil lide underskudd i lang tid og er en prosess i seg selv.

Utfordringene tvinger en til å ta tak, ikke bare i de umiddelbare dag-til-dag-problemene, men desto mer i de underliggende faktorene som hindrer en fra å komme seg inn i en naturlig helbredelsesprosess. Sakte, men sikkert må man begynne å bygge opp livet sitt på nytt, stein for stein. Dette tar selvsagt tid. Mye tid.

Se for deg at det du trodde var et minusprosjekt som kostet mye mer enn en eventuell avkastning, til syvende og sist ender opp med å bli et bonusprosjekt som du høster renter av resten av ditt liv. Se for deg at du bruker den ene 20-delen du akkurat nå har fått tildelt som en slags investering for all fremtid. Så glemmer du litt de 19 andre delene for øyeblikket. Det er jo ikke antall timer i døgnet som gjør den store forskjellen i menneskers liv, men hva de gjør med den tida de har til rådighet og hvordan disse timene investeres.

Se for deg at når du må snu på hver eneste stein i livet, vil du til slutt stå igjen med et solid byggverk. Se for deg at det marerittet du har havna i, sakte, men sikkert vil lede deg inn i dine største drømmer.


Planetshakers – Nothing Is Impossible

Through You I can do anything
I can do all things
‘Cause it’s You who gives me strenght
Nothing is impossible




Denne bloggposten er inspirert av:

The Spoon Theory
Chronic Fatigue - ME / CFS in the 21st Century