17. mai - et resultat av evolusjonen?

Leste en kjempeinteressant artikkel i dag, skrevet av Lars Fr. H. Svendsen (2001). Her er et kort sammendrag, blandet med mine egne tanker:

Hva er moral? Er det bare en simpel illusjon, frambrakt av evolusjonen for å gagne menneskehetens reproduksjon av gener? Har mennesket egentlig fri vilje, eller er dette også en illusjon, skapt av molekylære prosesser? Er menneskene "roboter" i et genetisk spill, uten mulighet til å overskride de på forhånd naturgitte handlingsmønstre? Og er vår kultur - og 17. mai - simpelt hen et upersonlig produkt av evolusjonen?

Sosiobiologen Edward O. Wilson mener at kulturen rett og slett er et biologisk produkt. Gener danner individet, og individet danner samfunnet. Ergo danner genene samfunnet! Wilson går så langt at han ønsker å innlemme all samfunnsvitenskap i biologien, med den begrunnelsen at biologien er grunnlaget for all sosial atferd!

Wilson hevder at vi er genetisk predisponert til å foreta visse valg, som i neste omgang blir forskrifter og lover av den kulturelle evolusjonen. På tross av sterke dreininger mot genetisk basert moralsk relativisme, ønsker Wilson å heve seg over disse gitte moralske valgene ved å føre kulturen nærmere sin biologiske basis. Han ønsker å avdekke hva menneskets "egentlige" moral er, den moralen som er dannet gjennom evolusjonshistorien, for deretter å bruke denne moralen som norm - altså en "genetisk korrekt etikk".

Kritikken mot Wilson går blant annet ut på at biologisk og kulturell evolusjon er to helt forskjellige prosesser. Kulturell evolusjon er å formidle videre til sitt avkom de egenskapene man har ervervet seg i løpet av livet. Det betyr derimot ikke at det skjer noe forandring i genene. Dermed kan den kulturelle evolusjonen gå ufattelig mye raskere enn en eventuell biologisk evolusjon. Jo raskere den kulturelle evolusjonen utvikler seg, jo løsere blir forbindelsen mellom gener og kultur. Da blir det problematisk å hevde, som Wilson, at kulturen er styrt av genene. Dette peker heller mot menneskets evne til å handle uavhengig av gitte genetiske handlingsmønstre. Hvis genene går forut for kultur og morallover, hvordan da forklare allmennmoralske endringer, f.eks endringen i seksualmoralen på 1900-tallet? Dette var en rask kulturell endring som skjedde i løpet av ett eneste århundre, og en forandring i genene er utenkelig på så kort tid!

Wilson hevder at moralen har sin grunnlag i biologien, og at mennesket ikke har fri vilje, men
er underlagt sine gener. Samtidig ønsker han å avdekke menneskets naturlige moralske handlingsmønstre og gjøre dette til en moralnorm. Dette høres litt vel selvmotsigende ut. Det er en vesensforskjell mellom biologi og moralfilosofi. Biologien kan bare uttale seg om tingene slik de er, og ikke hvordan de bør være. Wilkinson vil ta etikken fra filosofene og biologisere den, men samtidig fører han sin egen moralfilosofi som rett ut sier at "slik det er, slik bør det også være". Er dette en vitenskapelig slutning? Hvilket grunnlag har han for å gå fra er til bør? Wilson beveger seg inn på et filosofisk fagfelt - noe han selv har kritisert, og han mangler dessuten det mest vesentlige for hans dommer: bevisførsel innen biologien.

Kan man bevise biologisk at mennesket ikke har fri vilje? Kan man bevise at biologien er grunnlaget for all sosial atferd? Hva med moralske avvik, som askese og anonym veldedighet? Hva tjener dette evolusjonen?
Hvordan forklarer man forskjeller i ulike kulturer? Holder Wilkinsons påstand om at det finnes gener for spesifikk sosial atferd mål? Wilkinson hevder at visse samfunn har en høy forekomst av såkalte konformitetsgener, men slike gener er aldri blitt avdekket. Hva baserer han da sine påstander på?

Wilkinsons forsøk på å redusere alt til biologi har ikke den biologiske bevisførselen som trengs. Så da blir det vel 17. mai neste år også, om ikke mitt nasjonalistiske gen plutselig utvikler seg til et universialistis et!

Ny blogg!

Jeg og Marianne har opprettet en ny blogg, KREATIVISMEN, hvor vi legger ut kreative tanker og utførelsen av disse. Det er både som en hjelp for oss til å ikke bare la det bli med tanken, og også tenkt som en inspirasjon for andre til å tenke kreativt og sette ideene ut i live!

Så sjekk ut vår nye blogg ved å klikke her!

PS: Legg gjerne igjen en link på sida di, så du ikke glemmer oss:)

Hvem er jeg? Hvor kommer verden fra?

Hvordan kan det egentlig ha seg at universet eksisterer? Nå ønsker jeg ingen naturvitenskapelige begrunnelser, men filosofiske.

Det finnes fire teorier* som søker å gi svar på dette eksistensielle spørsmålet:

A) Universet er selveksisterende
- det har alltid vært og opprettholdes av seg selv. Det har ingen begynnelse og ingen årsak.

B) Universet er selvskapt
- det har en begynnelse, forårsaket av seg selv. Det er dets egen skaper

C) Universet er en illusjon
- alle våre opplevelser av universet er en illusjon. Universet finnes ikke, dypest sett er det ingenting som eksisterer

D) Universet er forårsaket av noe som er selveksisterende
- det finnes noe utenfor universet som har forårsaket dets tilblivelse

Håper disse fire teoriene kan sette igang en kommentar-debatt. Hva mener du?

* Hentet fra Stefan Gustavssons bok Kristen med god grunn

Kunnskap er bare halve sannheten

Jo mer man studerer, skjønner man at det man lærer bare er halve sannheten. Et argument har alltid et motargument. En undersøkelse har alltid en motundersøkelse. En teori har alltid en motteori...

Nå skriver jeg eksamen om bistandspolitikken. Leser artikler som motsier hverandre, og som tar utgangspunkt i ulike undersøkelser og standpunkter.

Hva er sannhet?

Det positive i dette er at man alltid kan finne argumenter som bekrefter det man selv står for.

Dermed er jeg kommet til den konklusjonen at under enhver påstand og mening, basert på kunnskap (eller "halvkunnskap"), ligger det til grunn ideologier, verdier, livssyn som bestemmer hvilke standpunkt du kommer til å ta - uavhengig av diverse undersøkelser og tilgjengelig kunnskap.

Ta for eksempel bistandsdebatten. Her har du to leire; de som mener bistand ikke nytter og bør reduseres eller avvikles, og de som mener bistand nytter, og mener man bør tenke konstruktivt framfor å kutte ut bistand. Under disse meningene, ligger høyst sannsynlig verdier i bunnen. Verdier som påvirker vår holdning til menneskene rundt oss. Har du en livsanskuelse som sier at du bør gi til de fattige, vil du fortsette å forsvare bistand selv om enkelte undersøkelser viser at den ikke funker tilfredsstillende.

For: Det finnes alltid motundersøkelser og motargumenter!

Skjønner dere hva jeg prøver å si, eller blir dette for dypt?

DEMOKRATI?

Er det så selvsagt at vår demokratiske ordning er den beste måten å styre landet på?
Finnes det alternative metoder?
(ganske provoserende at noen i utgangspunktet stiller spørsmålstegn med vårt demokratiske system, men er jo morsomt å filosofere over det!)

I antikkens Athen hadde de i en periode "direkte demokrati", hvor lover ble vedtatt ved personlig oppmøte! På disse folkemøtene kunne enhver mannlig borger ta ordet og prøve å overtale mengden til å stemme for eller imot et lovforslag. Var ikke snakk om at man stemte på mennesker som skulle representere folket, nei folket selv kom og sa sin mening. Var litt som om vi skulle hatt folkeavstemning i Norge for hver ny lov som skulle vedtas. Og at alle i Norge da ble bedt om å troppe opp på Stortinget for å diskutere saken først... Og dersom en eller annen dude fant det for godt, så kunne han der og da plutselig foreslå en ny lov.
POWER TO THE PEOPLE, altså!


Og athenerne ville nok ledd seg skakk av vårt såkalte "demokrati", der vi faktisk stemmer på noen som skal stemme for oss...

På den andre siden, det var en skummel form for demokrati de hadde. En dag da de var litt sure på naboøya, så var det noen i folkeforsamlinga som hisset opp stemninga såpass, at de fant ut at de skulle sende krigsskip og utslette hele befolkningen på øya... I et øyeblikks engasjement, stemte flertallet for forslaget, og krigsskip ble sendt ut!
Men... da de fikk tenkt seg litt om, begynte de å angre. Kanskje det ikke var så lurt likevel? I all hast fikk de sendt ut en båt som akkurat rakk å nå krigsflåten igjen. Heldigvis!

Slike historier får oss til å le av athenernes demokrati! For oss virker det tåpelig at hvem som helst skulle kunne komme og ta ordet i "stortinget" og fremme lovforslag. Hallo, personen bør jo ha utdanning, den bør ha erfaring innen politisk arbeid og besitte nok kunnskap til å være kompetent for å bedrive denslags.

Men hva sier vi egentlig da? At vanlige folk ikke er nok kompetente? At det finnes en elite mennesker som vet bedre enn oss? At vi bør overlate politiske avgjørelser til mennesker med nok kunnskap til å ta gode avgjørelser. Hva med meg og deg? Hvilken kompetanse har vi egentlig for å stemme den ene eller den andre inn på stortinget og håpe at han/hun ivaretar Norges beste?

Jeg var på fest en gang, tror det var like etter forrige Stortingsvalg, og da var det en fyr som tok opp problemstillingen: Bør en stemme fra en mentalt tilbakestående person telle like mye som stemmen til en som er høyt utdannet og svært intelligent?
Jeg tenkte umiddelbart at det var upassende å si noe sånt! Hvem skal i så fall bestemme hvem som faller i hvilken kategori? De intellektuelle selv? I praksis ville det ikke fungert å rangere kapabilitet på den måten. Og frekt ville det også vært!

Men når du tenker på det, så er det et tankekors at en som har en doktorgrad i politikk ikke har mer påvirkning på hvem som skal styre vårt land enn en som nettopp har tatt lappen, og som ennå lever på ukelønn og cola!

Men jeg har tenkt videre på dette og funnet ut noe glupt:
OK, en stemme er en stemme, og innfor vårt demokratiske valgsystem står vi alle likt! Her er det ikke jøde eller greker, fri eller trell, mann eller kvinne (etter 1913, hvertfall)!
Men likevel, er du smart nok, så forstår du at det finnes hundrevis av andre måter å påvirke politikken på! Du kan starte din egen organisasjon, drive lobbyvirksomhet, bli journalist, påvirke media, bli kompis med ordførern i byen, overtale alle vennene dine til å stemme på "rett" parti, bruke alle sparepengene dine på å trykke opp flyers med politisk propaganda osv.

Og er du virkelig smart, så blir du politiker selv!

Så, ja, en stemme er en stemme uansett hvem du er, men ikke hvemsomhelst kan påvirke folk til å forandre mening!

Derfor er det tåpelig å påstå at vårt demokratiske system diskriminerer de intellektuelle med høy utdanning. De som mener det, er hvertfall ikke så smarte at de ser mulighet til å påvirke samfunnet utenfor valgurnene!

Retorikk og saklighet

Vil du se en morsom debatt på et nettsted?

Den begynner med Per Bjørnar Grande som skriver en artikkel, Religion og despotisme, om Mao, Stalin, Mussolini og Hitler, og han gjør et poeng av at historiens verste nedslaktinger er utført gjennom ulike former for ateistisk ideologi! (les forøvrig min post Å vurdere religioner under).

Så kommer Jan Arild Snoen med sin motartikkel, Hitler var ingen ateist, der han kritiserer Grandes artikkel. Han har en rekke påstander i artikkelen sin, f.eks:

"Det finnes praktisk talt ikke kristne nobelprisvinnere. De lever tilsynelatende gode og kreative liv uten religion, og er vel knapt et lett bytte for kommunisme eller fascisme. De kristne massene i Tyskland og Italia var derimot nettopp et slikt lett bytte."

Dette starter en debatt, og det morsomme med den er hvis du følger kommentarene til Bjørn Are Davidsen som kommer under artikkelen!
Da får du lære litt om hvor viktig det er å ha kunnskap om det man uttaler seg om!!!

Bjørn Are Davidsen er forøvrig forfatter av boka DaVinci Dekodet, og er ekspert på å ta livet av myter om kristendommen som ikke holder mål vitenskapelig=)
Sjekk forøvrig ut bloggen hans, dekodet.blogspot.com

Å vurdere religioner

Jeg filosoferer fremdeles... Over mangt et tema... Nå vil jeg dele et av dem med dere...

Vurderer vi religioner på lik linje, etter samme kriterier i dagens samfunn?

Religion er et tema mange har meninger om. Men det er viktig å ha et reflektert forhold til hvordan man vurderer religionene og hvilke kriterier man bevisst eller ubevisst bruker!
Skal islam som religion dømmes etter muslimske ekstremister og selvmordsbombere? Skal kristendommen dømmes etter verdslige konger og keisere som tvangskristnet sin befolkning og som kriget i Guds navn?

La meg presentere deg for en del kriterier jeg selv har kategorisert, som en hjelp for deg til å reflektere over dine egne holdninger.

1) Man kan vurdere en religion etter de mest ekstreme utøverne
2) Man kan vurdere etter de minst ekstreme...
3) Man kan vurdere etter hvordan "folk flest" innen en religion praktiserer den
4) Man kan vurdere etter sin egen oppfatning av hva denne religionen EGENTLIG går ut på
5) Man kan vurdere etter historien, hva som har skjedd i verden i denne religionens navn
6) Man kan gå til kildene og se på hva de sier om hvordan denne religionen egentlig skal være

Ofte får jeg høre at kristendommen er skyld i en masse kriger og elendighet. Vi kan se opp gjennom historien hvordan de kristne har drevet korstog og tvangskristnet andre, brukt religionen som et maktmiddel og tvingt folk inn i et frihetsberøvende system der de har måttet underordne seg autoriteter innsatt av Gud. Og for ikke å nevne heksebrenning, de mosaiske rettsprinsippene, inkvisisjonen osv.
Og ikke bare historien viser hvor ille kristendommen er, selv i dag hører vi stadig vekk om overgrepssaker i kristne miljøer osv, og dessuten er det skummelt å se hvordan kristne pastorer hjernevasker sine medlemmer, som i Knutbysaken... Og kristne Bush ser seg som vokter av verdensfreden og er nesten blitt et symbol på vestens hovmodige kristendom. Det er ikke måte på hvor mye elendighet som skjer i Guds navn.

Ja, hva skal man si? Man kan hvertfall legge merke til hvilke vurderingskriterier som er tatt i bruk...:) (se pkt 1), 4) og 5)...)

MEN, er det politisk korrekt å vurdere ANDRE religioner med de samme kriteriene som vi dømmer kristendommen med? Er det ikke blitt tabu å dømme f.eks. islam etter ekstreme islamister?? Og ser man på islams historie og sier at "jammen meg, de har utbredt religionen sine med kriger og tvang...! Slik er altså islam!"? Ved dette siste punktet vil jeg påpeke at det politisk korrekte, og det jeg finner poengtert i mine lærebøker i historie på universitetet, faktisk er å peke på at islam i utgangspunktet var en fredelig religion der kristne, muslimer og jøder fikk leve side om side (bortsett fra helt i begynnelsen, da Muhammed dro på sine tokter). Men i alle fall, det er ikke islams krigshistorie som er det politisk korrekte kriteriet å dømme ut fra, men derimot alle de fredelige muslimene som IKKE er ekstremister. Og de styresmaktene som har innført strenge sharia-lover i landene sine, er ikke representable for hvordan islam EGENTLIG er.
Dette er vel og bra:)

MEN... skal vi ikke dømme kristendommen med de samme kriteriene, da??? Hvorfor blir kristendommen så ofte snakket nedlatende om og vurdert i lys av alle negative hendelser i historiens løp? Er det kristendommen i seg selv som er skyld i alle disse religionskrigene? Eller er det kanskje heller maktsyke, verdslige konger og keisere som har utnyttet kristendommen for å tilegne seg makt...?

Det er rett og slett tåpelig at jeg, som kristen i år 2007, stadig vekk - direkte og indirekte - må stå til ansvar for en rekke hendelser man ikke kan finne grunnlag for i den kristne religionen, men som likevel har skjedd i religionens navn. Enhver kan påberope seg å være kristen, men ordet kristen betyr rett og slett "Kristus-lik", og da bør vel Kristus (Jesus) selv få være talsmann for hva ekte kristendom er?

Jeg er veldig for at det snart skal bli politisk ukorrekt å uttale seg om hvor kjip kristendommen har vært og er!

Lærerens rolle

*solveig trasser eksamensoppgavens tvang og blogger istedet*

Jeg diskuterte nettopp med pedagogikkstudenten Marianne ang lærerroller.

Dette er problemstillinga:
Trenger elever lærere som setter rammer og er forelesende, med klare regler og autoritet, eller bør de heller være "kompiser" og "hjelpere" i kulissene som får elevene til å finne ut av ting selv og jobbe med gruppearbeid og framlegging?

Dette mener Solveig:
Både ja og nei.
Noen lærere er flinkest i "foreleser"-rollen og har evne til å formidle stoffet utmerket på denne måten. Når de prøver å være kreative og oppfinnsomme, blir det bare slitsomt og ineffektivt.
Andre, derimot, er mer kreative og kompis-typer som har en unik evne til å kommunisere med elevene på deres nivå og engasjere dem til selv å finne ut av ting. Når de lanserer gruppearbeid, er det gjennomtenkt og lærerikt, og elevene trives med det. Lærere er forskjellige (faktisk!).
Hvorfor blir ikke dette aspektet tatt med i debatten???

...post-dialog:
Marianne: Hva med lærere som ikke passer i noen av disse rollene?
Solveig: De bør ikke være lærere, men heller få seg jobb på SFO!

NEWWIEV

En god samtale er som kaffe mocca på Stedet (Sortland).

Jeg liker for så vidt veldig godt samtaler som flyter lett og som handler om alt og ingenting.

Men noen ganger merker du at samtalen går over til å handle om liv, og ikke om begivenheter og hendelser.
Og det er disse dype hjertesamtalene som setter spor. Når man tør å være ekte, åpne seg og dele tanker.

Nå og da og av og til har man slike "dypere" samtaler, og da skjønner man hvor viktig det er å være forskjellig.

Man blir så ofte enstøinger som går og holder tankene sine for seg selv istedet for å dele dem med andre.

Det er som om alle går med hver sin puslespillbrikke og frustreres, for de tror at ingen skjønner dem. Men bare hvis brikkene berører hverandre og settes sammen, kan man se det store bildet. Noen brikker er i helt forskjellig hjørne av bildet, men de er likevel en del av samme sammenheng. Andre står nærmere hverandre og bærer litt av samme symbol på overflata. Når disse nærmeste brikkene connecter, vil til slutt hele bildet falle på plass.

Ser du tegninga?

Jeg har venner som har helt forskjellige ting de brenner for, og når jeg snakker med dem, begynner jeg å se litt av det de ser også. Og så ser de kanskje litt av det som opptar meg.

Det er da man connecter og skjønner at man trenger hverandre.

Get a life!

Får du noen gang følelsen av at du lever i en verden du selv har skapt?
At du har bygd en tilværelse med bare trygge elementer, der alt det du selv ikke føler for å ha innenfor de fire veggene av ditt liv, blir konfiskert og kastet ut av vinduet?

At din filofax bare inneholder safe avtaler, og dersom noe ubehagelig dukker opp i avtaleboka, så er det hviska ut lenge før du egentlig fikk med deg hva du gjorde?
Kanskje later man som om alt er ok, og så blir det etter hvert ok, fordi man er så neddopa av andres tanker om hvordan det gode liv skal være, at man tror man har funnet det? Og kanskje har man det?
Men likevel...

Verden er så stor. Det finnes så mye mer. Det er ikke tilfredsstillende i lengden å leve inni ei rosa såpeboble. Noen klarer det lenge, kanskje et helt liv.
Mens andre blir utålmodig...

For vissheten om at det finnes et overnaturlig element som man av og til så vidt toucher borti (selvfølgelig bare når det passer for en selv), vanner dette frøet av en bortgjemt lengsel etter å en dag søke ut av det trygge A4-hjemmet man selv har bygd opp gjennom mange år.

Hvis man tror man vet hva det vil si å leve Livet, har man antakelig ikke peiling!
Det er farlig å stoppe opp og innbilde seg at alt er som det skal være.
Da har man antakelig sluttet å vokse.


Dypt?

Fristen for tyskeksame-innleveringa er forresten flytta til 9. februar!! Lærerne var visst ikke helt enige;)

Så nå må jeg skrive videre istedenfor å filosofere over dype temaer!

Ha en spennende dag, og slutt aldri å strekke deg etter å utforske mer av Livet.

For de som synes det skjer lite på bloggen min (tyskeksameninnlevering 2. febr!), så legger jeg nå ut noen tanker jeg skrev ned på ei kjedelig forelesning i tyskland. Forelesninga handla om "Hva er litteratur". Etter de to timene hadde foreleseren ennå ikke klart å svare på spørsmålet... Derfor satt jeg heller og filosoferte litt over ting og tang:

"Samfunnet består av en hel haug med interessegrupper, som akademikere, dyreelskere, sportsutøvere, rånere, fotballfrelste, geeker, husmødre, jazzmennesker++
Det alle har til felles, er at de har en stor lidenskap for noe, og at andre ofte har store vanskeligheter med å skjønne hvorfor. Men de er i alle fall lykkelige når de er sammen med likesinnede.
Og så har vi også en stor sekk der alle som ikke tilhører ei interessegruppe befinner seg i.
...De må ha det kjedelig!"

Måltidet du ser på bildet (velsmakende sandwitch og en stor (mye større enn kjeft-pakkene) appelsinjuice-drikk) kostet bare 2,40 euro, dvs ca. 20 kr i kantina på Goethe-Universitetet i Frankfurt. I Tromsø ville sandwitch-tingen ha kosta 35 kr og juicen 20! Bare så det er sagt. Og navnet på juicen (Durst Löscher = tørst-slukker) er bare helt fantastisk. Den fantes i mange forskjellige smaker, og var akkurat så stor at du ble ordentlig utørst FØR du hadde drukket opp siste dråpen.

Jesus som sutteklut?

Er Jesus din sutteklut? Det er jo et godt spørsmål å stille seg! Ja, av og til er han jo det, men han er jammen meg så mye mer!!

Har fått en kommentar i siste utgave av Utropia, som en reaksjon på portrettintervjuet med meg i forrige utgave.

Les først intervjuet i Utropia!

Her er kommentaren, som jeg faktisk synes er ganske så søt:


Jesus som sutteklut?

"Jeg har skikkelig hjerte for at studenter skal skjønne at det finnes en Gud som vil ha kontakt med dem" sier Solveig Claussen, leder i ny generasjon, til siste Utropia før sommerferien. Ny Generasjon ber for at vi skal få kontakt med ham. Men kan det være nødvendig? Hvis Gud er allmektig får han det da til og kontakter oss som han vil, uten at noen må be om det? At Gud ennå ikke har kontaktet meg for å frelse meg fra min ateisme og fortapelse, må jeg derfor tolke til at a) han ikke fins, b) at han ikke synes det er så nøye eller c) at han er en skikkelig drittsekk som synes det er helt greit at jeg går i fortapelsen.

Ny Generasjon vil gjerne at vi skal spørre om det ikke er noen videre mening med livet enn studier, jobb og formering. Nei, det er nok dessverre ikke det. Vi mennesker er et resultat av fire milliarder år med evolusjon, der det stort sett har vært spis eller bli spist, og bring genene videre. Livet har ingen mening. Evolusjonen er et sterkt beklagelig faktum, men likevel et faktum. Det hindrer oss ikke i å gi livet innhold: Oppleve verden og andre kulturer, hjelpe andre, bekjempe fattigdom, sitte og se hverandre romantisk inn i øynene i solnedgangen. Er ikke det mening nok? Jeg foretrekker å leve det livet jeg har nå, fremfor å følge kristendommens mening med det, som er å gjøre oss fortjent til å komme til en høyst usikker himmel når vi dør.

Ja, jeg har stundom en uro i meg, et tomrom, spørsmål om "er dette virkelig meningen med livet?" Men jeg foretrekker heller uroen fremfor å dope meg ned på noe beroligende, enten det er religion eller kjemi. Jeg foretrekker å klare meg uten sutteklut.

Karsten Eig
Stipendiat i geologi

TV er løsninga på framtidas problemer

Jeg har løsninga på framtidas jobbmarkedsproblemer! TV er svaret!

Noen yrker er det alt for mange søkere til, mens andre har alt for få. Vi tenger flere sykepleiere og hjelpepleiere, mens vi har alt for mange IT-utdannede. Hva gjør man da med det?

Jo, man lager en ny amerikansk TV-serie om Livet på Gamlehjemmet. Høres det kjedelig ut? Nei, tenk deg: Konflikter, baksnakking, mange kvinner, få menn = utroskap og vill flørting, etiske dilemma ang aktiv dødshjelp, alzeimers grusomme konsekvenser, liv og død hand i hand osv osv

Og hva skal så hensikta med denne nye serien være?

Økt sysselsetning innen omsorgssektoren. Fordi Tv-seriene skaper trender i jobbmarkedet.
Dette har jeg nemlig tatt en markedsundersøkelse på. Jeg har spurt lillesøstera mi, en gjennomsnitts tenåring, om å tenke gjennom hvilke forskjellige yrker hun opp gjennom årene har hatt lyst å jobbe med når hun ble stor, og hvor mange av yrkene som hun IKKE har fått ideen fra etter å ha sett på en TV-serie...
Det oppsiktsvekkende svaret var: - INGEN!
Hun har hatt lyst å bli både advokat (Ally McBeal), dommer (Judging Amy), sykkelpoliti (Pacific Blue), for å nevne NOEN av eksemplene(!), og nå har hun begynt å leke med tanken om å bli kirurg (Grey's anatomy)!!!

Siden jeg regnes (regner meg selv) for å være et svært intellingent og nøye analytisk anlagt menneske, så kan jeg avsløre prognosene i arbeidsmarkedet i 5 år fremover over store deler av den vestlige verden:

Det kommer til å bli utdannet kirurger i hopetall!

Hvorfor det? Slå på TV'en neste tirsdagskveld på TV2 og se på Grey's Anatomy DU også!

Utfordringer

En annen ting som forhindrer et kjedelig liv, er å ta utfordringer!
Det kan føles litt ukomfortabelt av og til, og ikke nødvendigvis være det du absolutt har mest lyst til akkurat da, men etterpå vet du at du har vokst på det, og at litt action i hverdagen er det som setter krydder på kjøttdeigen og gjør det lille ekstra, slik som toppen av kransekaka er for kakemonsen.

På fredag skal jeg opptre med tre selvlagde låter på Homemade i Fila kl 22.00.

Håper at fanklubben min stiller opp og heier!??

Når sist tok du en utfordring?

Det å glede seg til noe

noe som gjør livet ekstra spennende, er det å glede seg til noe... Å se fram til noe som snart skal skje.

Jeg ser veldig fram til sommerferien. Være hjemme. Jobbe på turistinformasjonen. Sysle med koselige ting. Være sammen med søstera mi masse. Treffe Sortlendinger. Ta livet med ro. Gjøre alt jeg ellers ikke får gjort.
Før det så jeg fram til russetreffet i Harstad. Nå lever jeg på minnene! Russen var så takknemlig. Vi gav dem boller og kaffe. Vi prata med dem og dansa og spilte for dem. Jeg digger russ!

Jeg husker perioden før Narnia kom på kino. Jeg gleda meg masse til det. Så på traileren flere ganger. Nå gleder jeg meg til å se den igjen. På video!

Jeg tenkte litt på det i dag, hva som driver en til ikke å synes at livet er kjedelig. En av de tingene må definitivt være alt det man ser fram til som ennå ikke har skjedd, men som man jobber mot eller drømmer om eller lengter etter eller planlegger.

Hva gleder du deg til?

Død, hvor er din brodd?

Døden...
Er det et ikke-tema?
Er ikke det et tema?
Et tema er det ikke?
Eller ikke?


Var i begravelse på tirsdag. Veldig fin begravelse. Bestemora mi. Nå er hun i himmelen, og jeg kjenner virkelig at jeg unner henne det!

Men altså; hva tenker man dersom man ikke tror på et liv etter døden?

Hva er et menneske? Kroppen blir igjen, men hva er det som gjør et menneske til et menneske? Er det hjernen, er det hjertet? Hva gjør at jeg er meg? Dersom mennesket har ei sjel, tror man da at sjela dør med kroppen? Hvorfor blir kroppen gamlere og gamlere, mens man føler seg ung til sinns, selv som en 90-åring?


Jeg tror at sjela er hevet over det jordiske dødelige. Jeg tror at sjela er evig. Men jammen meg om jeg tør å gamble på hvor jeg havner hen etter døden, altså!

Jesus sa at han var den eneste veien til Gud, og at det evige livet er å kjenne Ham. Så du kan gjerne gamble, men jeg vil bare ha sagt det at det tryggeste er å safe!


...Og hvis noen lurte, så vet Ida alt om hvordan jeg vil ha MIN begravelse=) Hihi!

Husk gårsdagen.
Drøm om morgendagen.
Men lev i dag.

- Jens Stoltenberg-

Relativismens relativt reele problem!

Mange mener at alt er relativt, det finnes ingen absolutte sannheter...

Denne tankegangen representerer retninga som vi i filosofiske termer benevner "relativisme".

Kan man påstå at noe er sant, uavhengig av miljø, tid, sted, samfunnssituasjon osv? Relativistene mener at det som er sant for deg, ikke nødvendigvis behøver å være sant for meg. Alt er altså relativt og avhengig av den settinga, eller rammen, du plasserer det inni.


MEN, kjære venner; dersom man sier at alt er relativt, da påstår man faktisk en absolutt sannhet!

Relativismens påstand omskrevet til Solveigs egne ord: "Sannheten er at alt er relativt. Sannheten er at det ikke finnes noen absolutt sannhet."

Hva med denne påstanden? Er ikke det en absolutt sannhet, da?
Eller er dette også relativt? Er det at alt er relativt en relativ påstand? Da ugyldiggjør den seg selv, for den bygger sitt grunnlag på det den forsøker å motsi...

En relativt dårlig underbygd filosofi, etter min mening...

(dette var bare en ørliten smakebit av hva min eksamensoppgave i ex.phil tok for seg)
...bildet ovenfor er forresten av mitt kjære universitet! Tatt en viterdag i 2005

HVA ER LYKKE?

Sokrates snakket mye om det gode liv, det å oppnå lykke og tilfredshet, det å være et fullgodt menneske med integritet.

Hvordan oppnå lykke?

Sokrates vei er begrepsanalyse.
For å oppnå det gode liv, må man vite hva det gode liv er.

Jeg gikk en tur i lysløypa i dag, og følte meg sånn ok og litt under det, middelmådig, tja, ikke superglad, akkurat..
Så tenkte jeg: Hva gjør meg lykkelig. Jeg ramsa opp små og store ting. Det gjorde meg glad. Fint å være bevisst på hva lykke er i forhold til ens personlige liv.


HVA GJØR SOLVEIG LYKKELIG?
- å være sammen med mennesker som får meg til å le masse
- å skape ting, se noe bli til, bruke kreativitet. f.eks lage et dikt, en sang, en blogg, et maleri
- å dra på en lang skitur, bli kjempesliten, og komme hjem og spise risengrynsgrøt!
- å snakke med pappa på telefonen
- å henge rundt små barn som ler og smiler og sier masse morsomt
- å få høre at jeg betyr noe for andre
- å se andre mennesker stråle av glede
- å se mennesker oppdage og bli fascinert av hvem Gud er
- å se ekte smil

...men aller lykkeligst er jeg når jeg har det vondt inni meg og låser meg inne på rommet, legger meg i senga og gråter, og kjenner at alt det vonde renner ut med tårene, og merker at Jesus er så nær, nærmere enn fortvilte bønner kan ta meg, nærmere enn et rop om hjelp kan føre meg, når tårene er bønnen som rører Guds hjerte. Da kjenner jeg en slik lykke og ro inni meg som ingen kan gi. Bare meg og Jesus. Det er fullkommen lykke!

tankenes mystiske finurligheter

hjernen...
en sammensatt substans...
et organ...
hjerneceller...hjernevasking....
hjernedød...hjernevev...
tanker....
tankespinn...tankekjør...
hjernen min...
et biologisk organ, en medisinsk substans?

alt skal forstås og settes i system
hjernen min sprenger alle grenser
tanker kan ikke gripes og forskes på

velkommen til filosofiens verden! der forskere kommer til kort,
der vitenskapen har satt sine grenser,
i ytterkanten av den akademiske verden og langt ovenfor bøkenes visdom,
der flyr tankene fritt!