Å sette folk i bås – en bevisstgjøring

Jeg har funnet ut at jeg er ikke så glad i å bli satt i bås. Jeg liker ikke å bli bedømt og karakterisert ut fra hvor jeg kommer fra, hvilket politisk syn eller tro jeg har, hvor gammel (evt. ung) folk tenker at jeg er, hvilken utdanning jeg besitter eller hvilket kjønn jeg er blitt gitt. Og jeg tror dette gjelder flere enn meg. Vi ønsker å bli sett som de unike individene vi er og ikke som en homogen gruppe med påfølgende stereotypiske karakteristikker. Problemet er bare at det ikke er så lett å frigjøre seg fra denne innebygde tendensen til å bedømme andre etter slike kjennetegn. Hvordan kan vi bevisstgjøre oss egne holdninger og bli i stand til å møte hverandre med en individuell nysgjerrighet istedenfor en «jeg vet hvem du er»-attitude? Dette filosoferer jeg over for tida!

Da jeg flytta til Oslo, ble jeg obs på dette fenomenet at enkelte folk tar på seg geografi-brillene sine og tolker din væremåte ut fra din geografiske tilhørighet. Jeg er nordlending og stolt av det, og ser selvfølgelig humoren i å gjøre narr av nordlendinger, så eksemplet er ikke så veldig seriøst og egentlig ganske ufarlig for min egen del. Innimellom merket jeg likevel at jeg savnet å få være den utadvente meg uten de tilhørende kommentarene, som "typisk nordlending!" og "fordi hun er fra nord!". Kanskje mest fordi jeg ikke alltid har vært den versjonen av meg selv som jeg er i dag. Vi alle gjennomgår (forhåpentligvis) personlighetsutvikling i løpet av livet, og jeg var ikke noe mindre nordlending som usikker og nervøs tenåring, for å si det sånn. Min utadvendthet og frittalenhet er noe det har kostet å utvikle, det kom ikke akkurat gratis med geografien...

Jeg ønsket ikke å bli puttet i en nordlending-bås, bli fortolket og tillagt egenskaper på bakgrunn av geografi, om enn så positivt og "eksotisk" det ble framstilt av disse "søringene" som aldri hadde satt sin fot nord for Bergen:)

Jeg bor nå på multikulturelle Furuset og kommer daglig i kontakt med mennesker fra andre deler av
verden. Og like lite som jeg liker å bli satt i bås, liker de det. Hvorfor? Fordi de er unike individer som alle oss andre. Og de ønsker å bli møtt som de de er og ikke som «pakistanere» eller «somaliere» eller «afrikanere» eller «svensker». Og det skjønner jeg godt. For når jeg blir kjent med nye folk, så er de ofte veldig atypiske sine stereotyper. Jeg hører av og til ytringer om at «folk fra somalia er sånn og sånn» og «folk fra pakistan er sånn og sånn», men av en eller annen grunn avviker folk like mye fra sine karakteristikker som vi nordmenn gjør sett gjennom innvandreres briller!

Også blant innvandrere i Norge har du den samme tendensen til å putte oss etnisk norske i bås. I slike

samtaler, tenker jeg ofte: «Nei, det stemmer jo ikke! Jeg er ikke sånn! Jeg kjenner mange som er helt annerledes enn din karakteristikk av oss, på godt og vondt. En del av oss er så forskjellige som dag og natt. Vi er unike individer, ikke en homogen gruppe.»

Er ikke vi alle det, unike og totalt forskjellige fra hverandre?

Norske fordommer

Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter har avdekket at folk bosatt i Norge har klare meninger om hvem de ikke ønsker å bli kjent med:

Åtte prosent ønsker (...) ikke å ha jøder som naboer eller venner. Men avsløringen av antisemittismen viser bare toppen av isfjellet av norske fordommer. (...)
Ti prosent av alle nordmenn ønsker ikke polakker som naboer eller venner.
Andre grupper møter enda større grad av fordommer. Femten prosent ønsker ikke pinsevenner som venner eller naboer, 21 prosent muslimer, 32 somaliere. Hele 39 prosent vil ikke ha romfolk (sigøynere) som venner eller naboer. (...) «Det er samtidig viktig å være klar over at selv om man er i en minoritet som er utsatt for fordommer, gjør det dessverre ikke en immun mot selv å ha fordommer. Innen noen minoriteter kan visse fordommer til og med være mer utbredt enn i befolkningen flest.

Vi er et fordomsfullt folk, vi som bor i Norge, også om vi selv tilhører etniske eller religiøse minoriteter. Likevel misliker vi selv å bli møtt med fordommer. Klart, det finnes visse likhetstrekk mellom ulike grupperinger av mennesker, men tendensen til å sette folk i bås ut fra ulike merkelapper har en tendens til å vokse seg ekstremt mye større enn de reelle likhetstrekkene, og det bikker ofte over i en eller annen grøft om man ikke er bevisst på det.

Etter hvert har jeg (hvertfall intensjonelt) blitt mindre opptatt av hvilke merkelapper som settes på meg. Jeg tror oppriktig at jeg ikke trenger å stå til ansvar for ukjente menneskers meninger eller handlinger, selv om de på en eller annen måte kan synes å tilhøre samme «bås» som meg.

I stedenfor å f.eks. føle meg utilpass når nordmenn eller nordlendinger eller kvinnelige ledere eller ulike kristenskikkelser eller andre grupperinger som på en eller annen måte kan assosieres med mitt liv, sier noe dumt i media eller framstilles på en måte jeg ikke kjenner meg igjen i, så tenker jeg at det får stå for deres egen regning, ikke min. Jeg synes heller det er litt gøy å utfordre folk som tror de vet hva jeg tenker eller mener bare fordi de har «sett på amerikansk kristen-TV» eller «hadde en dårlig kvinnelig sjef» eller «kjenner noen som kjenner en nordlending som var litt rar». (Som dere skjønner av eksemplene, har dette ikke vært noe stort problem for meg, jeg prøver bare å gjøre denne artikkelen litt mer personlig.)

Spørsmålet jeg imidlertid trenger å stille meg selv, er: Behandler jeg andre mennesker så fordomsfritt som jeg selv ønsker å bli møtt?

Diskriminering

Jeg tror vi mennesker har veldig godt av å bevisstgjøre oss hvordan vi tenker om andre, så vi ikke havner i denne tolkegrøfta der vi skjærer alle over en kam. Vi vil nok ikke tilbake til tiden da nordlendinger måtte legge om dialekten og skjule sitt fødested for å få seg hybel i Oslo, slik det var for knappe to generasjoner siden. Eller der CV-ene til mennesker med ikke-norske navn havner nederst i bunken hos arbeidsgiver eller der kjønnet til søker avgjør om de får jobben fordi arbeidsgiver ikke er seg bevisst på at han automatisk bedømmer menn som mer kompetente uavhengig av den reelle kompetansen...

Nei, vent, dette skjer jo faktisk i 2015:

"Forskerne fant at sannsynligheten for å bli kalt inn til et jobbintervju i snitt reduseres med en fjerdedel for personer med utenlandskklingende navn."
http://forskning.no/arbeid-ledelse-og-organisasjon/2012/01/vanskeligere-fa-jobbintervju-med-utenlandsk-navn

«De vitenskapelig ansatte vurderte den mannlige søkeren som mer kompetent og mer egnet for ansettelse til tross for at søknadene var identiske utover søkerens navn. I tillegg tilbød man den mannlige søkeren langt høyere begynnerlønn og mer karriereveiledning.»
http://www.mh.no/forskning/menn-som-ikke-liker-karrierekvinner/

«Mer enn 80 prosent av deltagerne mente at det ikke var likestilling ved deres universitet. Over halvparten svarte at kvinner måtte jobbe hardere enn menn for å oppnå det samme.»
http://forskning.no/forskningspolitikk-kjonn-og-samfunn-likestilling-skole-og-utdanning/2012/07/diskriminering-i

Og apropos forholdet mellom bevisste og ubevisste holdninger:
«en ny undersøkelse fra Senter for Seniorpolitikk [viser] at få ledere vil ansette arbeidstakere over 50 år. (...).»
Selv om forskere ikke finner noen sammenheng mellom arbeidsprestasjoner og alder, og arbeidsgiverne i tillegg uttrykker positive holdninger til å ha seniorer som arbeidstakere, så viser realitetene noe annet.
http://www.tu.no/karriere/2014/11/28/derfor-vil-ikke-ledere-ansette-folk-over-50

Nasjonal bevisstgjøring

La meg derfor slå et slag for en nasjonal bevisstgjøring!

1. Vær klar over at du ubevisst tar på deg ulike briller i møte med mennesker, det være seg etnisitetsbriller, geografibriller, aldersbriller, kjønnsbriller, klesstilsbriller, religion- og livssynsbriller osv. 

2. Legg merke til hvilke tanker og holdninger som dukker opp i deg når du møter nye mennesker, og utfordre deg selv på å ta av deg brillene og bli interessert i det unike individet du har foran deg.

3. Møt andre mennesker slik du selv ønsker å bli møtt av dem, enten det er svensker, polakker, ungdomsskoleelever, somaliere, pinsevenner eller trøndere. Utfordre deg selv på å inkludere mennesker i din sfære som er litt ulik deg selv. Genuine vennskap utfordrer gjerne stereotypier og fordommer man ubevisst bærer på.

4. Ikke la fordommer mot andre grupperinger få spre seg i det miljøet du er en del av. Er
du bevisst på det selv, kan du også spre denne bevisstheten til folk rundt deg. Alle mennesker har behov for å bli møtt som unike individer, inkludert deg selv!

5. Det er forøvrig lov å le av ulikheter og stereotypier! Ikke bli så redd for karakteristikker at du slår av fjernsynet i protest når Oluf eller Pirka dukker opp på TV! Vi må tørre å le av stereotypiene og av hverandre, selv av samer, pakistanere og russiske ubåtkapteiner! Det er sunt for bevisstgjøringa!

Lykke til med å avkle fordommer og ikle deg nye vennskap!

På søken etter vidundermetoden

Vi vokser opp i en verden som ikke "har tid". Derfor har vi – i våre personlige liv – ikke tid til diffuse svar, til komplekse løsninger, til tidkrevende informasjonssanking, til å grave dypere enn til side 3 over googles resultater eller til å vente på svar fra kilder som går tregere enn bredbandsnettet i leiligheta.

Derfor er det så populært å søke enkle løsninger på komplekse problemer. Noen går for yoga. Andre har knalltro på en bestemt diett som skal gjøre under for ånd, sjel, kropp – og gi deg bedre kapasitet på arbeidsplassen. Mange sverger til selvutviklingskurs, mindfullness eller meditasjon én time om dagen. Andre igjen har troa på akupunktur eller satser alt på sin personlige trener på SATS. Så er det noen som har funnet seg en coach eller en terapeut eller en åndelig veileder og håper dette skal være svaret for dem. Men det er rart med det, når et problem forsvinner, dukker det alltids opp et nytt et. Og plutselig finner man ut at den ene tingen man hadde så troa på ikke var helt dekkende for alle livets utfordringer. Men det har man jo ikke tid til, for man kan jo ikke drive og shoppe rundt i behandlings- og selvutviklingsverden til evig tid. Derfor håper man i det lengste at den ene tingen man satsa alle korta på skal være en slik vidunderkur som ikke bare hjelper mot smertene i armen, men også mot det vonde kneet, mot migreneanfallene og helst også mot den irriterende sorte skyen som hele tiden prøver å bane seg vei inn i sinnet. Og, joda, mest av alt håper man på at den vidunderkuren man har funnet skal kunne gi ro i tanke- og følelseslivet, lære oss å føle oss elska, bryte janteloven, gi oss trygghet til å være 100% oss selv og hjelpe oss til å oppnå store ting i livet. ...og kanskje også fikse problemene på samlivsfronten?

Så, mens optimistene kaster seg ut i havet av mangfoldige alternativer, har vi da realistene (eller pessimistene) som sitter igjen i båten og har aversjoner mot å sluke rått agn. For er det ikke litt vel naivt å tro at gulrotsaft kombinert med yogaøvelser skal være svaret for alt og alle bare fordi det tilsynelatende hjalp naboen til å komme i balanse på et eller annet tidspunkt en eller annen gang i livet?

Hva er egentlig substansen i denne drivkraften, dette håpet om at det skal finnes en vidunderkur som fikser alt?

Du har det samme fenomenet innen religiøse kretser: De personlige utfordringene til mennesker er komplekse, men svarene man får er ofte så banalt enkle at realistene fort faller av lasset, mens optimistene blir stuck i en higen etter den ene metoden etter den andre: Bekjenn deg til frihet, les et ordspråk om dagen, ta kontroll over tankene, prøv soaking, les den og den boka, besøk den og den sjelesørgeren, bli med på den og den konferansen, fordyp deg i det og det bibelske temaet, hør på den og den prekenen, be den og den bønnen... Folk lengter etter frihet, men blir på den ene eller andre måten fanget av denne ustanselige søken etter vidunderkuren, den enkle løsninga som skal fikse alt.

Men, som de fleste finner ut etter en stund: Livet er mer komplisert enn som så.

Betyr det at alle slike råd og metoder er feile eller gale? Nei, overhodet ikke.
Betyr det at man skal slutte å dele sine råd og det som har hjulpet en selv med andre? Nei, absolutt ikke.

Det jeg derimot prøver å si noe om, er rett og slett det fenomenet at vi i et desperat forsøk på å hjelpe oss selv eller andre, ofte søker etter én enkel metode og tror at dersom vi og alle rundt oss følger oppskriften til punkt og prikke, så løser problemet seg forhåpentligvis automatisk. Og når ikke dette funker, blir vi skuffa og søker en annen metode. Det er slitsomt å lete i jungelen av metoder og behandlinger og selvhjelpskurs. Men trenger man desperat hjelp på et eller annet område, vil en typisk optimist aldri gi opp håpet og stadig vekk prøve nye ting som skal gi den endelige løsninga.

----

Se for deg at det fantes én person du kunne gå til som hadde kunnskap om alle mulige ulike metoder og løsninger og som i tillegg kunne se og analysere din komplekse situasjon til punkt og prikke. Se for deg at denne behandleren kunne sette sammen en skreddersydd plan for akkurat deg og veilede deg gjennom alle delene av planen, steg for steg. Du slapp å lete etter kurene selv, du slapp å forholde deg til ti ulike behandlere, du slapp å stole på metoder, du trengte bare å stole på denne ene som var 100% dedikert til deg og ditt liv og overhodet ikke var ute etter profitt.

Denne behandlerens utrolige fleksibilitet gjorde at din «behandlingsplan» kontinuerlig ville blitt revurderet og oppdatert i takt med endringer i situasjoner og forhold i livet ditt. Kanskje ville behandlingsplanen inneholde noen av de momentene som er beskrevet ovenfor. Kanskje ville du i perioder oppsøke en sjelesørger eller lære deg noen gode teknikker i hverdagen eller begynne på en spesiell diett eller bli kobla med en dyktig personlig trener. Kanskje ville en bestemt bok hjelpe deg et stykke på veien og en type undervisning lede deg enda noen steg videre. Men viktigst av alt: Disse metodene og teknikkene trengte ikke lenger være det du satte all din lit til, og du trengte ikke lenger sluke lettvinte løsninger eller føle deg tvunget til å prøve banale «vidunderkurer». Du fikk lov å være hele deg, med både dine positive, håpefulle sider og dine mer pessimistiske og skeptiske tendenser, med både ditt intellekt og din tro på mulighet for endringer og løsninger. Du slapp å måtte miste noe av deg selv på veien. Det eneste du måtte gjøre var å flytte din tro på metoder over til å ha tro på «metodegiveren».

I min egen situasjon med kronisk utmattelse har jeg vært veldig skeptisk til å prøve ut ulike «løsninger». Noen råd har jeg tatt imot, mens andre råd har jeg plassert på hylla. Jeg har likevel valgt å ta til meg den omsorgen som rådene har vært et uttrykk for. Og jeg har vært åpen for at råd som i går ikke var de rette for meg, kanskje ville være til hjelp en gang der lenger fremme. Jeg har lest bøker som i perioder har vært til god hjelp og i andre sesonger mer har vært en byrde for meg. Samme bøkene, samme budskap, men JEG og mine omgivelser er stadig i forandring og behovene kan variere noe voldsomt over en lengre tidsepoke. Jeg har gått til ulike behandlere. Noen dager har jeg stolt på dem. Andre dager har jeg valgt å se bort fra deres anbefalinger. Jeg har i perioder ansett meg selv som min beste behandler, men også det har jeg måttet legge på hylla, for jeg har ikke 100% innsikt i menneskets natur og hvordan alt henger sammen med sykdom, biologi, psyke, indre og ytre påvirkninger, metoder og kompleksiteten i eget liv. Derfor har jeg gang på gang måttet gi over kontrollen til noe annet.

---

Se for deg at den ultimate metoden var en person. Ingen religion, ingen perfekt oppskrift, ingen quick fix, men rett og slett en personlighet som den behandleren jeg nevnte ovenfor. OK, nå kommer noen av dere til å kjenne dere provosert og støtt; men det er faktisk slik Jesus funker i mitt liv.

Bibelen kaller Jesus for «Under, Rådgiver, Veldig Gud, Evig Far, Fredsfyrste» (Jesaja 9, 6). Altså: Han er 1) et under, men han gjør også under og mirakler, han er 2) en man kan spørre om råd til ALT om, NÅR TID som helst (mye bedre rådgiver enn du var borti på ungdomsskolen...), han er faktisk 3) GUD (det sier LITT om hans menneskekompetanse), han er 4) din Himmelske Pappa som bryr seg om deg med en kjærlighet uendelig mye større enn de snilleste foreldrene som finnes, OG: han er 5) Fredsfyrsten, den som gir fred: indre sjelefred, ro i hjertet – kjært barn har mange navn!

Matteus, en av Jesu disipler, siterer sin læremester i Matt 11:28 slik: «Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder, og jeg vil gi dere hvile». Jesus vil altså at vi, her og nå i 2014, skal komme til ham dersom vi strever med noe eller har noen tunge ting vi bærer med oss, og så vil han faktisk gi oss hvile! Det er min personlige erfaring at dette i høyeste grad funker. Jesus sto opp fra de døde, vi kan komme til ham og ta imot hjelp fra ham i livene våre kontinuerlig fordi han en gang for alle har ordna opp i alt vårt rot og mess da han døde i vårt sted og gav oss gaven evig liv og fellesskap med ham (Joh 3, 16 og Joh 17, 3). Ufortjent, fordi Jesus betalte «billetten» for oss med sitt eget liv. Alle de som vil ta imot Jesus i livene sine og sette sin tillit og tro til ham i stedet for seg selv, får lov til å kalle seg Guds barn (Joh 1, 12) og få all den hjelpa Pappa i Himmelen evner å gi oss her på jorda (og det er nok så det holder!).

Jeg har gitt opp å stole på vidunderkurer (de utretter dessverre ingen mirakler i mitt liv, selv om elementer av dem kan være svært så nyttige i perioder), jeg har gitt opp å være min egen behandler (for jeg blir så skuffa av min egen utilstrekkelighet), jeg har gitt opp å sette all min lit til andres veiledning (de ser ofte ikke helheten og har heller ikke ubegrensa med tid til å sette seg inn i den), jeg har gitt opp å stole på gode råd og andres erfaringer (selv om jeg ofte benytter meg av dem – men også disse er utilstrekkelige). Jeg har derimot gang på gang på gang lagt kontrollen i hendene til min "super-behandler", min egen personlige Guddommelige Rådgiver som evner å være alt jeg trenger på en gang og koble sammen ulike metoder og oppskrifter til en perfekt vei for meg her i livet.

Jeg tror nemlig at vi kan nå fram i vår søken etter Løsninga, etter Vidundermetoden, etter Svaret på alle våre utfordringer  – men vi må lete utenfor oss selv, vi må lete høyere opp enn på metodehylla, vi må finne «Metodegiveren».

LIVET UTEN ENERGI

Se for deg at du våkna opp en dag med 1/20 av den kapasiteten og energien du normalt har. Hvordan ville dagen din sett ut? 

Du ville vært nødt til å kutte ut det meste du hadde planlagt å gjøre. Om du valgte å dra på jobb, ville du bare vart noen timer, så det ville ikke fungert. Valgte du å være hjemme, ville du nøye måtte vurdere om du skulle dra på butikken for å fylle opp ditt tomme kjøleskap eller om du i stedet skulle vaske og henge opp de klærne som hadde hopa seg opp i skittentøyskurven i det siste. Eller kanskje du heller skulle tatt de derre viktige telefonene og få betalt de regningene i nettbanken som hastet så veldig?

Før du hadde kommet så langt, ville du allerede brukt opp det meste av din energi. Du hadde jo tatt en dusj, brukt tid på å lage deg en ekstra god, energifull frokost, rydda etter deg, tatt en telefon til jobben, samt tenkt veldig mye fram og tilbake på hva som var lurt å gjøre i dag og hvordan du skulle løse dagens logistikk med bare 1/20 av den energien du vanligvis har til rådighet. Det faktum at mennesker bruker svært mye energi på å tenke og vurdere, hadde du dessverre ikke rukket å tenke på ennå.

Se for deg at du under frokosten til og med hadde brukt energi på å bekymre deg for hva du skulle gjøre med ettermiddagens viktige avtale. Ville folk forstå om du droppa den? Hvordan skulle du i så fall forklare det? Og hvordan skulle du unngå at de tingene dere skulle møtes for å planlegge ikke skulle bli skadelidende uten din deltakelse? Da det endelig gikk opp for deg at du jo er syk og at det er grunn nok i seg selv, ville løpet allerede vært kjørt. Du ville vært så utslitt av all tenkinga at resten av formiddagen måtte tilbringes hvilende på sofaen. Én telefon fikk du kanskje unnagjort, siden du heldigvis slapp å forlate sofaen for å ringe, men etter en halvtimes venting i telefonkø, samt en kundebehandler som var litt tverr, ville du desverre fått et kraftig energidropp som slo deg ytterligere ut.

Se for deg at du var kommet til middagslaginga. Enten ville du ha energi til å dra på butikken og handle inn til en sunn middag, men da ville ikke energien strekke til selve matlaginga, eller så kunne du stikke bort og kjøpe deg noe fastfood på kiosken. Imidlertid vet du at det siste kroppen din trenger er et usunt måltid. Det er selvsagt veldig fristende å ta den frosenpizzaen du har i fryseren og steike den. Men da ville blodsukkeret ditt blitt ustabilt og du ville fått et skikkelig energidropp utover ettermiddagen.

Se for deg at du derfor bestemte deg for å lage et sunt måltid med mye grønsaker og proteiner og lite karbohydrater. Siden du ikke hadde energi til å handle inn matvarene, måtte du da kontakte noen til å handle for deg. Se for deg hvor mye energi du ville brukt på å vurdere hvem det passa å kontakte, for så å finne ut at de ikke har tid, kontakte noen andre osv. Og når du endelig hadde fått noen til å handle for deg og hadde fått laga og spist maten, ville du vært så utmatta at du sovna på sofaen.

På ettermiddagen ville det kanskje kommet noen du kjenner innom for å se hvordan det gikk med deg. Se for deg at den personligheten du var utstyrt med plutselig ble veldig utfordrende i møte med din reduserte kapasitet. Du, som alltid var så sosial, energisk, sprudlende og glad i engasjerte samtaler, måtte innse at den måten du vanligvis er på var alt for energikrevende for din reduserte kapasitet. Du kunne derfor enten velge å takke nei til besøket, eller du kunne be personen inn, men sørge for å holde deg i et helt annet modus enn det du vanligvis er i, dvs: du kunne ikke bruke energien på å komme på smarte oppfølgingsspørsmål når samtalen stoppet opp, du måtte styre unna krevende samtaleemner som tok for stor tankevirksomhet, du kunne ikke smile og le så mye som før (er energikrevende når kroppen er på et lavmål) og du måtte be besøket trakte kaffen sin sjæl. På tross av alt dette, ville du likevel merke at du egentlig var alt for sliten til å ha besøk.

I etterkant ville du kanskje innsett at det hadde krevd så mye av din energi å holde din personlighet nede og prøve å være i et annet modus, at alt egentlig gikk opp i opp. Og nå fikk du i tillegg bekymringer over hvordan denne personen opplevde besøket og din måte å være på. Og så ville du kanskje irritert deg over at du aldri fikk spurt ham om å hjelpe deg med de praktiske tingene i huset som du ikke fikk rukket å gjøre selv i dag. Og all denne tankevirksomheten ville tatt det siste lille snevet av energi du hadde, og vel så det.

Se for deg at du la deg den kvelden med et energinivå i «minus». Se for deg kroppen din sette seg i alarmberedskap i redsel for at du skulle komme til å kjøre deg enda hardere neste dag. Du ville kjent en urolighet i hele kroppen, en temperaturregulering ute av kontroll, influensasymptomer som bare økte og økte og et hode i høygir som over hodet (ufrivillig ordspill...) ikke klarte å roe seg ned og gi deg den rolige innsovingsfasen du trengte for å lade batteriene til neste dag. Se for deg at du derfor naturlig nok ville blitt  veldig bekymra. Du ville spurt deg selv: Hva er det som skjer med meg? Vil det fortsette slik? Hva kunne jeg gjort annerledes i dag for å ikke bruke opp den ene 20-delen energi jeg ble utdelt? Og hva gjør jeg nå videre?

Se for deg at du ufrivillig, på grunn av gårsdagens overforbruk av energi, fikk tildelt en hel uke til å tenke gjennom disse spørsmålene - selvsagt sengeliggende med influensasymptomer og ekstrem utmattelse. Når denne uka da var omme og du endelig følte deg bittelitt bedre, ville du innsett at det å tillate seg selv å tenke gjennom disse spørsmålene dag etter dag i en hel uke faktisk bidro til ytterligere en uke med symptomer og utslåtthet! Fremdeles ville du vært ute av stand til å gjøre særlig mye uten at det ville få store konsekvenser for de neste dagene og ukene, og du var fanget i en ond spiral: Se for deg at når du endelig innså at bekymringene dine tok alt for mye energi, så innså du enda en ting: Å bekymre seg over bekymringer tar faktisk også mye energi, og dette ville etter hvert bekymret deg enda mer enn selve bekymringene. Komplisert!

Livet midt i en tilstand av utmattelse, lav energi og med en kropp som er i konstant beredskap, er en krevende plass å være. Samtidig er man i en lærdomsprosess som kan ha avgjørende betydning for resten av ens liv. Når man bare har 1/20 av sin vanlige kapasitet til rådighet og enhver «feil» bruk av energien får så store konsekvenser, blir man tvunget til å ransake hele sitt liv og ta knallharde prioriteringer. Man lærer seg at ting man aldri før hadde tenkt på som energikrevende, faktisk er det. Og ikke minst lærer man seg at det nødvendigvis ikke er aktivitetene i seg selv som er det verste, men det moduset man tillater seg selv å være i mens man gjør dem.

Det er ikke bare fysisk anstrengelse som kan slå en ut, kognitive anstrengelser tar vel så mye energi. Derfor kan man oppleve det som kalles hjernetåke, at hodet i perioder ikke fungerer som før, man glemmer ord og navn og greier ikke løse regnestykker eller holde resonnement.

Det er mange ulike årsaker til at kroppen blir utbrent og havner i en slik tilstand av energiløshet beskrevet ovenfor, og de utløsende faktorene kan også være veldig forskjellig fra person til person, f.eks. en vaksine, virusinfeksjon, en operasjon, et traume eller en stor psykisk belastning, som stress over lengre tid. Men den store utfordringen er at det å leve i en slik tilstand av energiløshet etter hvert vil bli en så stor belastning i seg selv at kroppen holder seg i konstant beredskap, og de naturlige helbredelsesprosessene får aldri kommet ordentlig i gang.

Se for deg at hverdagen din blir snudd helt på hodet, slik eksempelet ovenfor viste, og at det drar ut i måneder og år uten at noen kan gi deg svar på hva du skal gjøre med situasjonen. Å takle dette vil i seg selv ta så mye energi at det i lang tid vil opprettholde dette stadiet av stress som kroppen din i utgangspunktet befant seg i. I tillegg kommer alt det praktiske du skal løse i hverdagen for å få livet til å gå opp, og på toppen av det hele dine behov for sosial kontakt, for forståelse og omsorg, for løsninger og svar, for kontroll over egen situasjon, behovene for å være til nytte og for å utrette ting osv. Alt dette vil lide underskudd i lang tid og er en prosess i seg selv.

Utfordringene tvinger en til å ta tak, ikke bare i de umiddelbare dag-til-dag-problemene, men desto mer i de underliggende faktorene som hindrer en fra å komme seg inn i en naturlig helbredelsesprosess. Sakte, men sikkert må man begynne å bygge opp livet sitt på nytt, stein for stein. Dette tar selvsagt tid. Mye tid.

Se for deg at det du trodde var et minusprosjekt som kostet mye mer enn en eventuell avkastning, til syvende og sist ender opp med å bli et bonusprosjekt som du høster renter av resten av ditt liv. Se for deg at du bruker den ene 20-delen du akkurat nå har fått tildelt som en slags investering for all fremtid. Så glemmer du litt de 19 andre delene for øyeblikket. Det er jo ikke antall timer i døgnet som gjør den store forskjellen i menneskers liv, men hva de gjør med den tida de har til rådighet og hvordan disse timene investeres.

Se for deg at når du må snu på hver eneste stein i livet, vil du til slutt stå igjen med et solid byggverk. Se for deg at det marerittet du har havna i, sakte, men sikkert vil lede deg inn i dine største drømmer.


Planetshakers – Nothing Is Impossible

Through You I can do anything
I can do all things
‘Cause it’s You who gives me strenght
Nothing is impossible




Denne bloggposten er inspirert av:

The Spoon Theory
Chronic Fatigue - ME / CFS in the 21st Century

Full pakke

Har du noen ganger irritert deg over irriterende pakkeløsninger? Et eksempel er menyene på fast food-sjapper. Du vil egentlig bare ha en enkel burger, men de forventer at du bestiller hele menyen med pommes frites og brus. Når du forklarer at du bare skal ha burgeren, viser det seg at det blir nesten like dyrt som hele menyen uansett, så litt misfornøyd sier du «OK, da!» og irriterer deg over at du nå sitter med en cola og pommes frites som du egentlig ikke hadde lyst på.

Eller du skal på ferie og ønsker å legge opp ditt eget løp. Men så viser det seg at det billigste blir å bestille pakketur inkludert reise, hotell, fullpensjon og et hav av gruppeutflukter som du ikke kommer til å benytte deg av uansett. Velger du å droppe pakkeløsninga og sette sammen turen selv, koster hver enkelt aktivitet mye mer enn pakkeløsninga til sammen, og noen ting er ikke en gang mulig å bestille enkeltvis. For et pes! Du vil jo ikke ha full pakke, du vil ha frihet!

Og så er det denne religionen, da! Hvorfor skal Gud kreve så mye? Kan man ikke bare skille ut den delen som har med sporadiske bønner og bønnesvar å gjøre uten å måtte bestille «full pakke», med obligatorisk kirkegåing, krav om å gjøre gode gjerninger, masse rare dogmer man må tro på og hele dette sære kristenlivet noen lever – hva enn det er ment å gå ut på? Kan man ikke bare få være seg selv, være helt normal, tro litt på «han derre Gud» uten å måtte stå for hele greia? Hvorfor snakker endel kristne om å «gi sitt liv til Gud» og «ta imot Jesus»? Kan man ikke få lov til å spise burgeren sin i fred og drikke medbrakt vann på flaske uten skulle bli påpusha hele menyen?

Filosoferte litt over denne problemstillinga i dag, og konkluderte med følgende: Hvis Gud bare hadde nøyd seg med å sende oss noen bønnesvar i ny og ne, og det var alt han tilbød oss, hadde han vært en mye mindre Gud enn den han faktisk er. Jeg tror Gud ønsker å «invadere» hele livet vårt, istedenfor å bare bli involvert i enkeltsaker en sjelden gang, som når vi desperat slenger ut: «Kjære Gud, la det gå bra på eksamen» eller «Fader vår, du som er i himmelen, la han kjekke fyren/hun hotte dama jeg nettopp møtte, ringe meg». Kan det være at Guds interesse for oss går enda dypere og er mye mer altomfattende? Kan det være han ser lenger de hverdagslige tingene vi står midt oppi akkurat nå og ønsker å møte oss på et enda mer grunnleggende plan? Kanskje Gud ønsker å være løsninga på vår følelse av ensomhet, vår lengsel etter fred på innsida, når hendelser fra fortida hjemsøker oss eller når vi trenger guts til å drømme større drømmer for framtida enn vi er i stand til å oppfylle selv?

Hvorfor vil vi ikke ha full pakke, alt det fantastiske Gud har og ønsker å være for oss? Kan det være vi ikke våger å tro at han er SÅ god, SÅ full av kjærlighet at han vil være ved vår side hele livet og i all evighet? Kan det være at å «invitere Jesus inn i livet» ikke er en kjip, overflødig pakkeløsning (som du må slite med på toppen av alt, når du egentlig bare ville ha «kristendom light»), men et helt utrolig tilbud som du er helt dust om du ikke tar imot? Som når sjefen din deler ut gratis VIP-billetter på jobben til din favoritt-festival, inkludert VIP-lounge, servering og after-party med bandene? Come on, da stikker du ikke ut og kjøper festivalpasset til 1500 kr bare fordi du er redd for å gå glipp av den «ekte festivalopplevelsen», med endeløse dokøer, folk som bumper borti deg med ølbegrene sine, den deilige følelsen av å vasse i gjørme med converse-sko, for ikke å snakke om når du står i fiskestimen foran scena med istykkerrevet regnponcho og fortvilt prøver å klarere minst 1 cm intimsone rundt deg, samtidig som du funderer på hva i all verden du tenkte på da du tok på deg t-skjorte istedenfor 3 lag med ull.

U get the point?

Et lite eventyr om tålmodighet

 
I et land langt, langt borte satt det ei lita prinsesse og ventet på pappaen sin, kongen. Han hadde bedt henne vente tålmodig ved vogna til han kom tilbake, men tiden gikk og ingen konge kom. Han lovte jo å komme og hente henne! Nå var hun lei av å vente.

Plutselig skjedde det noe fryktelig. Ei heks dukket opp, rettet tryllestaven mot henne og tryllet henne bort. Før hun visste ordet av det, var både vogna og heksa ute av syne, skogen og veien og himmelen og blomstene forsvant foran øynene på henne, og alt ble stummende mørkt. Prinsessa var blitt sperret inne i et underjordisk fangehull hvor ingen solstråle kunne slippe inn. Den lille prinsessa gråt i strie strømmer.

Dagene gikk, ukene gikk, månedene gikk. Hver gang hun hørte noen komme, tentes et lite håp i hjertet, for hun trodde det var pappa kongen som kom for å redde henne. Og hver gang ble hun like skuffet, for det var bare fangevokteren som skulle levere dagens måltid: En muglet brødskorpe og en bolle med vann full av døde fluer.

Håpet om redning ble fjernere og fjernere for hver skuffelse hun møtte. Hvorfor kom ikke pappa og reddet henne? Han var jo konge! Han hadde en stor hær av krigere og de beste speiderne i landet. Han ville vel sette alt inn for å finne henne? Hvorfor tok det så lang tid?

Dette eventyret endte selvfølgelig som alle eventyr gjør: Etter fem lange år i det forferdelige fangehullet, ble hun endelig reddet. Hun levde lykkelig alle sine dager. Den slemme heksa var død og alle var glade.

---

Nå spør du deg sikkert hva som skjedde der ute i verden de fem årene hun satt alene i fangehullet, da det så ut som om ingen løftet en finger for å redde henne, da hun dag etter dag gråt og spurte seg selv hvorfor dette skjedde henne? Da hun nesten mista håpet på at hun noen sinne ville se sola igjen. Da det var som mørkest...


Av og til er vi hindra fra å se hva som foregår rundt oss, og det kan føles som om det man håper på, er fjernere enn noen sinne. Sitter du alene inne i et mørkt fangehull uten vinduer, er det umulig for deg å vite hva som skjer bare noen meter over hodet ditt, der det kanskje er full leteaksjon og mennesker gråter over at du er borte og gjør hva de kan for å prøve å finne deg. Der og da er umulig for deg å begripe hvordan det kan gå hele fem år før den onde heksa endelig beseires og den hemmelige inngangen til fangehullet oppdages. Rundt deg er det bare mørke og det eneste du kan gjøre er å tålmodig holde fast i håpet og troa på at du vil bli funnet. Men spørsmålene er nok flere enn svarene.

For fangene i konsentrasjonsleirene rundt om i Europa var det nok vanskelig å forstå hvorfor det skulle ta så lang tid før de ble befridd. De levde midt i et grusomt mareritt som pågikk år etter år og som de færreste kom levende ut fra. For oss som kan lese om det i historiebøkene i ettertid og se hvor kompleks en krig er og hvor hardt og lenge det må kjempes før frihet oppnås, er det ikke et like stort mysterium som det var for dem. Fangene så ikke den store «redningsaksjonen» som utspant seg rett utenfor deres murer. De kunne bare håpe på at de ville leve lenge nok til å få de svarene de søkte. De fleste døde uten svar. Noen av disse døde likevel i håpet om at det var noen som kjempet for deres frihet på tross av at det kunne føles som om hele verden hadde glemt dem.

Tålmodighet er et ord som ikke er så vanlig å snakke om i vår effektiviserte verden. Sannheten er den at det er mye vi ikke er i stand til å se og forstå, for vi er ikke allvitende og utenfor tid og rom slik at vi har totaloversikt over alt som skjer til enhver tid. Ting kan ta mye lengre tid enn vi ønsker, noen ganger så lang tid at vi nesten mister motet fullstendig. 5 år i et fangehull er lenge.

Nelson Mandela satt 27 år i fengsel. Han ga aldri opp håpet. «Prison – far from breaking our spirits – made us more determined to continue with this battle until victory was won,» sa han. Det vitner om stor tålmodighet.

Tålmodighet er ikke å resignere og gi opp kampen, det er faktisk det motsatte. Det er å anerkjenne den situasjonen du er i uten å akseptere den som ditt endemål. Noe sier meg at det høres finere ut om jeg prøver den setninga på engelsk:

«Acknowledging your situation without accepting it as your destiny.»

Jepp, hørtes mye proffere ut!

Det handler om å feste blikket på framtida og ikke miste motet selv om friheten lar vente på seg. Du lar deg ikke lure av mørket som omgir deg og hindrer deg fra å se det store bildet. Du velger å omfavne tålmodighet istedenfor å synke ned i motløshet.

«For i håpet er vi reddet. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de allerede ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort.

Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham? 

 Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet:
           For din skyld drepes vi dagen lang,
           vi regnes som slaktesauer.

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Romerbrevet kapittel 8, vers 25-39

BIBELEN – FOR DEG SOM IKKE LESER I DEN [II]

Har du lurt på hvorfor enkelte leser så mye i Bibelen og hva de egentlig får ut av den? I denne bloggserien går jeg gjennom Johannesevangeliet og peker på ting som kan være relevante for folks liv – uavhengig av om man relaterer til kristendommen eller ikke.

Sist gang tok jeg for meg vers 1-18 i kapittel 1 (les bloggpost her), og nå fortsetter jeg med vers 19-34. Jeg tar utgangspunkt i oversettelsen av Bibelen som kom i 2011, og det som fiskeren Johannes, en av Jesu etterfølgere, skrev om det han opplevde etter at han en dag plutselig traff på Jesus. (Mer om forfatterspørsmålet her.)

KAPITTEL 1, vers 19-34

«Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: "Hvem er du?". Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: "Jeg er ikke Messias.» (v. 19-20)

Jødenes religiøse ledere lurte veldig på hva det var som foregikk ute i ødemarken rundt Jordanelven. Der holdt det nemlig til en mann med kallenavnet "døperen Johannes" (det er altså ikke snakk om disippelen Johannes her). Han tiltrakk seg mange folk og ba dem om å vende seg bort fra nedbrytende og umoralske handlinger og innrømme sine feil. Og så døpte han dem i elva (se Matteus 3). Var dette kanskje han de ventet på, han som Gud – i følge deres tolkning av Toraen – skulle sende for å frelse jødene fra den romerske okkupasjonsmakten? Var han Fredsfyrsten? Den såkalte Messias? 

Døperen nektet for at han var Messias og presiserte at hans oppgave bare var å rydde veien, å klargjøre løpebanen for Messias, å forberede folket på hans komme (se v. 23 som refererer fra en gammel profeti av Jesaja (Jes 40, 3)). 

Så en dag ble Døperen Johannes oppsøkt av en mann ved navn Jesus, en tømrer fra Nasaret. Døperen begynte straks å fortelle folk at: dette er han som jeg fortalte dere om! Og han gav Jesus en betegnelse som kunne gitt enhver jøde hakeslepp: 

«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!.» (v. 29)

Hvorfor var dette en så spesiell betegnelse? Hva mente døperen Johannes med å kalle Jesus for et lam, av alle ting? Og hva har det med oss i dag å gjøre?

Å snakke om synd høres kanskje litt gammeldags og irrelevant ut, men de fleste er enige i at det er mye lovbrudd og lav moral her og der i vårt samfunn. Kanskje har vi lett for å bortforklare egne feiltrinn, men vi legger hele tiden merke til feil oppførsel og dårlige handlinger og holdninger hos andre mennesker rundt oss hvertfall! Verden er rett og slett en forsamling imperfekte mennesker som tidt og ofte gjør kjipe ting mot hverandre. Og enkelte handlinger er så grusomme at de mangler sidestykke...

For å få tak i meningen med utsagnet til døperen Johannes, må vi gå til en av mange fremtidsprofetier i Jesaja (kapittel 53). Her fortelles det om en Herrens tjener (52, 13) som tar på seg våre sykdommer, våre smerter, våre lovbrudd og våre synder (53, v. 5). Selv om vi er de skyldige, de som har gjort lovbruddene, legger Gud hele straffen på ham, han blir offeret for våre synder (v. 10) og vi blir erklært skyldfrie (v. 6 og 11: jfr. rettferdige). Denne personen, eller "offeret", om du vil, blir sammenlignet med et "lam som føres bort for å slaktes" (v. 7). Jødene var vel kjent med ofring av dyr, såkalte skyldoffer. De hadde f.eks. en forskrift som gikk ut på at den øverste presten skulle legge hendene på en bukk og bekjenner hele folkets lovbrudd og synder. «Bukken skal bære alle deres synder ut i villmarken.» (3. Mosebok 16, 22). Derav ordet "syndebukk". Når Døperen Johannes kaller Jesus for Guds lam, som bærer bort verdens synd, sier han regelrett ut at Jesus er et slikt skyldoffer som tar vår plass på tiltalebenken og dermed må ta skylden for våre lovbrudd.

Døperen Johannes hevder noe som aldri tidligere har blitt sagt om noen mann: Denne personen kommer til å ofre seg for hele menneskeheten. Og jeg er her for å forberede dere på det!

«Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» (Joh 1, v. 33-34)

To be continued...

 

FAKTA OM TEKSTEN:
Det originale manuskriptet «Evangeliet etter Johannes» ble kopiert for hånd og sendt rundt til de ulike menighetene på den tiden. I jødisk tradisjon (Johannes var jøde) skulle enhver avskrift av de hellige skriftene være nøyaktig etter originalen. Reglene var slik at dersom bare så mye som en tøddel (et tegn som viser vokaler på hebraisk) var skrevet feil, så var avskriften ubrukelig og ble gravd ned. I dag, 2000 år etter Nytestamentets hendelser, har vi hele 5366 gamle avskrifter av hele eller deler Det nye testamentet på originalspråket gresk (i tillegg til 19 000 avskrifter på andre språk). Av disse er den eldste fra rundt år 115 (fragmenter fra Johannes Evangelium), så både nærhet i tid til hendelsene og til nedskreven originaltekst er svært kort (sammenlignet med andre historiske manuskripter). Med en så stor mengde avskrifter, kan man sammenligne de ulike manuskriptene og se om det har blitt gjort endringer i tidenes løp. De fleste av endringene er stavefeil, tegnsettigsfeil og ord som ligner på hverandre som har blitt forvekslet. Der det er avvik som kan ha betydning for forståelsen av verset, er disse tatt med i fotnotene til 2011-Bibelen, så vi kan være rimelig trygg på at det vi leser i vår norske bibeloversettelse ligger så nært til originalteksten som det er mulig med menneskelige kopimaskiner i sving.

BIBELEN – FOR DEG SOM IKKE LESER I DEN [I]

Har du lurt på hvorfor enkelte leser så mye i Bibelen og hva de egentlig får ut av den? I denne bloggserien tenkte jeg å offentliggjøre noen eksempler på hva man mener med at Bibelen har banebrytende kunnskap også for vanlige folk i dag, selv for de som ikke en gang leser i den!

Jeg tar utgangspunkt i den nye oversettelsen av Bibelen som kom i 2011, og det som fiskeren Johannes, en av Jesu etterfølgere, skrev om det han opplevde etter at han en dag på jobb plutselig traff på Jesus. (Mer om forfatterspørsmålet her.)

KAPITTEL 1, vers 1-18

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til.» (v. 1-3)

Det Johannes begynner hele beretningen sin med, er å slå fast at Jesus (Ordet som ble menneske, v. 14) ikke var en hvemsomhelst. Han påstår at Jesus var fra begynnelsen av (henspeiler til skapelsesberetningen i 1. Mosebok), han er den som har skapt alt, han er Gud som kom ned til jorda som et menneske. Selv om ingen har sett Gud, har det at han tok bolig iblant oss, i en fysisk menneskekropp, gjort at vi kan se på Jesus og vite hvordan Gud er («...den enbårne, som er Gud (...), har vist oss hvem han er» v. 18). Det florerer mange forestillinger om Gud, men ved å studere øyenvitnenes beskrivelser av Jesus og hvordan han møtte folk, har vi følge Johannes Evangelium 1 v. 18 en helt konkret kilde til kunnskap om Guds personlighet.

(Et av Johannes sine brev lenger bak i Bibelen begynner på nesten samme måte:  

«Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.» (1. Johannes brev kap 1).

For Johannes var det tydeligvis et poeng i å påpeke at det han skriver om Jesus faktisk er førstehånds kunnskap, noe selvopplevd, en person han har tatt på, hendelser som han selv var med på og så med egne øyne. Og det er kanskje ikke så rart, for da han skrev disse tekstene, var det gått mellom 30-60 år etter Jesu død, og mange av de som fikk høre brevene opplest, hadde kanskje ikke møtt Jesus selv eller vært etterfølgere av ham da han levde.)


Videre står det:

«Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» (v. 11-12)

Senere beskriver Johannes hvordan de religiøse stadig vekk kom i konflikt med Jesus, for han utfordret deres forestillinger om Gud og hvordan de hadde sett for seg at Messias skulle være. Disse, som hadde dedikert sine liv til å granske skriftene og leve som rettroende, disse som ventet på at Messias skulle komme, kjente ham ikke igjen da han kom, og de endte til slutt opp med å utlevere ham til romerne og korsfeste ham.

Men de som faktisk tok imot Jesus og ville følge ham, var en salig blanding av helt vanlige folk, fiskere og tollere, diverse utskudd, en lege også, for så vidt, og til og med kvinner. Kanskje hadde de ikke helt plettfrie liv (underholdende å lese om hvor tåpelig de av og til framstiller seg selv i evangeliene), men de trodde på «hans navn», den Jesus sa at han var.

Det er en utbredt forestilling at noen mennesker er mer religiøst anlagt enn andre. I følge Bibelen er det i så fall disse som vil ha størst problemer med å catche troa, for de er så opptatt av å dyrke sin egen religiøse forestillingsverden, at de kanskje går glipp av å bli kjent med hvem Gud egentlig er og følge etter Jesus.

«Loven [de religiøse reglene] kom ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (v. 17)

...skriver Johannes. Jesus kom ikke for å etablere en ny religion, for å pålegge de religiøse enda flere leveregler, men for å vise oss hvem Gud virkelig er, for å sette oss fri fra død religion og for å åpne veien for alle mennesker til Gud, slik at alle de som tar imot ham, kan få lov til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (v.12).


FAKTA OM TEKSTEN:
Det originale manuskriptet «Evangeliet etter Johannes» ble kopiert for hånd og sendt rundt til de ulike menighetene på den tiden. I jødisk tradisjon (Johannes var jøde) skulle enhver avskrift av de hellige skriftene være nøyaktig etter originalen. Reglene var slik at dersom bare så mye som en tøddel (et tegn som viser vokaler på hebraisk) var skrevet feil, så var avskriften ubrukelig og ble gravd ned. I dag, 2000 år etter Nytestamentets hendelser, har vi hele 5366 gamle avskrifter av hele eller deler Det nye testamentet på originalspråket gresk (i tillegg til 19 000 avskrifter på andre språk). Av disse er den eldste fra rundt år 115 (fragmenter fra Johannes Evangelium), så både nærhet i tid til hendelsene og til nedskreven originaltekst er svært kort (sammenlignet med andre historiske manuskripter). Med en så stor mengde avskrifter, kan man sammenligne de ulike manuskriptene og se om det har blitt gjort endringer i tidenes løp. De fleste av endringene er stavefeil, tegnsettigsfeil og ord som ligner på hverandre som har blitt forvekslet. Der det er avvik som kan ha betydning for forståelsen av verset, er disse tatt med i fotnotene til 2011-Bibelen, så vi kan være rimelig trygg på at det vi leser i vår norske bibeloversettelse ligger så nært til originalteksten som det er mulig med menneskelige kopimaskiner i sving.

Hvor er kirka?

Oslo er en by med veldig mange kirker

Kanskje tror du at du har sett dem alle?

Men noen av dem får du ikke øye på så lett

   

Fordi du ser etter noe gjenkjennelig

Men en kirke trenger nødvendigvis ikke befinne seg i en kirke...

En kirke kan være i en sportshall

Den kan være i et teater

Eller på en kafé

Og til og med i stua til helt vanlige folk!

Hvordan er dette mulig?

Fordi kirka ikke er en bygning.* Det er folk! Og folk kan møtes i en vigslet bygning, de kan møtes i en sportshall, i en teaterbygning, på en kafé – eller simpelt hen i en stue!

Neste gang du ser etter en kirke, se etter menneskene!

* Ordet "kirke" er den norske oversettelse av det greske ordet "ekklesia" som viser til en forsamling av folk. Når ordet "ekklesia" blir brukt i Det nye testamente, er det alltid snakk om mennesker. Som har én ting til felles: De har invitert Jesus inn i livene sine. Og de møtes for å leve dette nye livet sammen. Å leve for Ham. Det står i Bibelen at kirka er Jesu kropp her på jorda, og hver av oss er ment å være deler av denne kroppen – kobla til hverandre og til Hodet. En lillefinger klarer seg ikke alene. En tå er unyttig i seg selv. Et kne har ingen funksjon uten en legg og et lår som det kan binde sammen. Vi mennesker trenger å møte hverandre, å leve liv sammen, og være kobla til Ham som er kilden for alt liv: Jesus.

Privatreligion & sånn...

Hvorfor er noen (les: Studentrådet ved UiT) så engasjerte i religiøse spørsmål at de rett og slett ønsker et vedtak i Studentparlamentet om å «oppfordre religiøse studenter til å praktisere sin tro utenfor UiT» siden «religion er en privatsak» (se forrige post), mens andre derimot (les: 48 av verdens nasjoner) heller velger en litt annen kampsak: nemlig å forsvare retten til «å gi uttrykk for sin religion eller tro (...) offentlig»(art. 18, Menneskerettighetserklæringa)?

Først en liten benevningsguide:

• UiT = Universitetet i Tromsø, verdens nordligste universitet, just for the record...
• Studentparlamentet = de "folkevalgte" studentene ved UiT – sml Stortinget
• Studentrådet = valgt av Studentparlamentet – er studentenes "regjering" som fremmer lovforslag og utfører den vedtatte politikken på daglig basis

Det sentrale spørsmålet i denne bloggposten er som følger: Er religion en privatsak? Det spørs vel hvordan du tolker ordet «privatsak»? Om jeg velger å tro på noe høyere enn meg selv eller ikke, er en privat og personlig avgjørelse fordi jeg alene tar den, og ingen kan eller bør komme og ta fra meg retten til å velge hva jeg vil tro på. I det ovenfor siterte høringsbrevet fra Studentrådet er det imidlertid å anta at det handler mer om hvorvidt «praktisering av tro» er en privatsak.

Siden «praktisering av tro» ikke er videre spesifisert og kan dreie seg om både intern praktisering (som bønn, bibellesning, gudstjenester++) og utadretta praktisering (gjøre innholdet i sin tro tilgjengelig for andre studenter, ved f.eks. å invitere til foredrag, debatter, religionsdialoger, kurs, møter++), er det ikke lett å vite hva Studentrådet sikter til. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 sikter til begge typer praktisering ved hjelp av begrepet å gi uttrykk for sin religion i artikkel 18, tett etterfulgt av artikkel 19 som jo omhandler ytringsfrihet.

Å oppfordre troende studenter som – i likhet med alle andre studenter – oppholder seg på universitetet store deler av dagen (hvertfall i eksamensperioden) til ikke å be, lese i bibelen eller samles internt mens de er på campus, er kanskje litt vel spesielt. Så la oss håpe at Studentrådet mer har i tankene den utadretta praktiseringen, eller som noen vil si: «å prakke sin tro på andre».

I denne sammenhengen er det interessant å se på religionens natur i sammenheng med politiske og idealistiske synspunkter. Er dette også en privatsak, eller ligger det ikke nettopp i politikkens og idealismens natur å praktisere (dvs. å forsøke å dele sine synspunkter med andre i den hensikt at flere skal få øynene opp for dine (og dine meningsfellers) private meninger og adoptere disse til sine egne)?

Tro på at enkeltpersoner vil få et bedre liv dersom man går over til fairtrade eller begynner å bruke kollektivtraffikk eller slipper markedskreftene i større grad til eller begynner å støtte Leger Uten Grenser økonomisk eller kjøper en rosa sløyfe eller blir vegetarianere eller kutter i sosialstønad og får flere ut i arbeidslivet – såvel som troa på at enkeltpersoner vil få et bedre liv om de kobler med Gud i hverdagen – alt dette handler om mer enn ditt personlige privatliv. Det ville rett og slett være egoitisk å hevde at det du holder for sant og det du tror kan hjelpe folk til et bedre liv bør holdes privat og ikke ytres, i hvert fall ikke på offentlige steder som et universitet!

Tro er ingen privatsak dersom du tror at vi som privatpersoner kan gjøre noe for å forandre menneskers liv - det være seg sosialt, politisk, idealistisk... Og tro er heller ingen privatsak dersom du virkelig tror på en Gud som er interessert i flere enn deg og ditt liv!

Og så kan man mene hva man vil om hva andre tror – og det er helt greit! Men å tro at all form for religiøs tro er skadelig for universitetsmiljøet og bør praktiseres utenfor universitetet fordi det «strider med akademias grunnleggende formål om å fremme logikk og kritisk tenkning blant studentene» er TROlig en påstand som trenger å bli grundig undersøkt og begrunna (i akademias ånd) FØR man går til det skrittet å legge den til grunn for å oppfordre religiøse studenter til å holde sin tro privat, siden deres tro i verste fall kan overbevise en stakkar studentjypling og føre ham på ville veier, bort fra akademias logiske univers, der alt handler om viten og ufeilbarlige bevis...

Med seks år som student bak seg lurer Solveig oppriktig på hvorfor hennes sviktende evne til logisk og kritisk tenkning aldri ble oppdaga av foreleserne ved Universitetet i Tromsø? Kommentarer til dette og øvrige mottas med takk!

Studentrådet går imot grunnleggende menneskerettigheter

Publisering av høringsbrev fra Studentrådet ved UiT (mrk: mine egne uthevelser)

MAGNUS SPARRE , STUDENTRÅDET

HØRINGSBREV
Dato: 18.11.11

Til: Kristelig Idrettskontakt (KRIK), Islam Net for Students (INS), Ny Generasjon, Tromsø Kristelige Studentforbund, Tromsø Kristelige Studentlag, Love World, Subdue The Nations campus ministry, Adventistenes Studentforening, G2-norkirken

Invitasjon til høringsrunde: Kommende debatt i Studentparlamentet angående retningslinjer overfor religiøse organisasjoner

Kjære religiøse studentorganisasjoner,
Dere er invitert til å gi en høringsuttalelse til Studentrådet(SR) i forbindelse med kommende debatt i Studentparlamentet i Tromsø (SP). Debatten vil omhandle Studentparlamentets forhold til religiøse organisasjoner og hvordan disse burde støttes av Studentparlamentet. Høringsfristen er mandag 28. november, og møtet i Studentparlamentet vil også være åpent 6. desember. Vi oppfordrer dere til å ta kontakt med Studentrådet på epost: sr@sp.uit.no, og her kan også høringsuttalelser sendes. Vi har allerede mottatt et brev fra Studentprest Tor Stranda i saken.

I studentdemokratiets saksgang står Studentrådet ansvarlig for å utrede, sette dagsorden og føre saker i Studentparlamentet, og kan her foreslå vedtak. Høringssvar kan påvirke denne innstillingen og i tillegg legges ved Studentparlamentets sakspapirer.

Saksinformasjon:
UiT har i dag et mangfold av religiøse organisasjoner, og disse bidrar til en viss aktivitet på campus. SR ønsker i den anledning prinsippvedtak og resolusjon fra Studentparlamentet som gir retningslinjer i forholdet til denne typen studentorganisasjon.
Slik situasjonen er i dag, foreslår SR to vedtak i SP:

• Resolusjon: Studentparlamentet ønsker ikke å støtte noen religiøse organisasjoner ved oppstart-, drifts- eller arrangementsstøtte.

• Studentparlamentet oppfordrer religiøse studenter til å praktisere sin tro utenfor UiT.

Resolusjonen
SR er av oppfatning av at å ikke gi noen av organisasjonene støtte i liten grad vil påvirke deres aktivitet, ved at de har andre finansieringsmuligheter. INS har etter SRs mening fungert den foregående perioden, på tross av at de ikke har mottatt støtte. I tillegg til religiøse studentorganisasjoner har man to studentprester tilknyttet UiT som tilbyr samtaler og lignende for studenter.

• Ved forrige års semesteravgiftsfordeling fikk de religiøse organisasjonene følgende støttemidler: KRIK – 2500,-
• Tromsø Kristelige Studentforbund – 7500,- Tidligere år har dette holdt seg stabilt for disse organisasjonene. I 2010 fikk Ny Generasjon tildelt 7000 kroner. I fjor fikk Adventistenes Studentforening 10 000,- i oppstartstøtte fra SP.
  

SR er av oppfatningen at religiøse organisasjoner strider med akademias grunnleggende formål om å fremme logikk og kritisk tenkning blant studentene. På grunn av dette anser SR at ingen religiøse studentorganisasjoner burde støttes. Imidlertid vil SR fremheve at man ikke har noe ønske om å avskaffe denne typen organisasjoner, men utelukkende å prioritere ressurser overfor andre grupper.

Videre anser SR at religion er en privatsak, hvis interessenter bør oppfordres til å praktisere sin tro utenfor universitetet.

Tidligere debatt
Det har tidligere blitt diskutert i SP hvorvidt Islam Net for Students burde støttes av Studentparlamentet, og konklusjonen er vært at man ikke har støttet organisasjonen på grunn av at den har krav til styremedlemmers utseende. Etter SRs kunnskap er dette at mannlige styremedlemmer skal ha skjegg og kvinnelige styremedlemmer skal bruke slør (hijab eller lignende). Studentparlamentet var av oppfatningen at dette stred mot norsk lov. SR har ikke funnet grunnlag for dette synet, men har ikke hatt mulighet til å gjøre en full utredning av dette spørsmålet.

Denne periodens SR mener at utfallet i denne debatten var diskriminerende og lite ønskelig for alle parter. SR kan ikke se at det kom klarhet i SPs syn i saken, og anser at SP vil være tjent med en ny debatt. Tidligere har altså Studentparlamentet valgt å støtte kristne organisasjoner gjennom semesteravgiften, men ikke støttet INS, og dette er et uholdbart resultat.

SR oppfordrer SP gjennom vedtaksforslagene til å finne et vedtak som ikke diskriminerer enkelte religiøse grupperinger.

Med vennlig hilsen, Magnus Sparre Nestleder og velferds- og likestillingspolitisk ansvarlig velferd@sp.uit.no, 92259040