Full pakke

Har du noen ganger irritert deg over irriterende pakkeløsninger? Et eksempel er menyene på fast food-sjapper. Du vil egentlig bare ha en enkel burger, men de forventer at du bestiller hele menyen med pommes frites og brus. Når du forklarer at du bare skal ha burgeren, viser det seg at det blir nesten like dyrt som hele menyen uansett, så litt misfornøyd sier du «OK, da!» og irriterer deg over at du nå sitter med en cola og pommes frites som du egentlig ikke hadde lyst på.

Eller du skal på ferie og ønsker å legge opp ditt eget løp. Men så viser det seg at det billigste blir å bestille pakketur inkludert reise, hotell, fullpensjon og et hav av gruppeutflukter som du ikke kommer til å benytte deg av uansett. Velger du å droppe pakkeløsninga og sette sammen turen selv, koster hver enkelt aktivitet mye mer enn pakkeløsninga til sammen, og noen ting er ikke en gang mulig å bestille enkeltvis. For et pes! Du vil jo ikke ha full pakke, du vil ha frihet!

Og så er det denne religionen, da! Hvorfor skal Gud kreve så mye? Kan man ikke bare skille ut den delen som har med sporadiske bønner og bønnesvar å gjøre uten å måtte bestille «full pakke», med obligatorisk kirkegåing, krav om å gjøre gode gjerninger, masse rare dogmer man må tro på og hele dette sære kristenlivet noen lever – hva enn det er ment å gå ut på? Kan man ikke bare få være seg selv, være helt normal, tro litt på «han derre Gud» uten å måtte stå for hele greia? Hvorfor snakker endel kristne om å «gi sitt liv til Gud» og «ta imot Jesus»? Kan man ikke få lov til å spise burgeren sin i fred og drikke medbrakt vann på flaske uten skulle bli påpusha hele menyen?

Filosoferte litt over denne problemstillinga i dag, og konkluderte med følgende: Hvis Gud bare hadde nøyd seg med å sende oss noen bønnesvar i ny og ne, og det var alt han tilbød oss, hadde han vært en mye mindre Gud enn den han faktisk er. Jeg tror Gud ønsker å «invadere» hele livet vårt, istedenfor å bare bli involvert i enkeltsaker en sjelden gang, som når vi desperat slenger ut: «Kjære Gud, la det gå bra på eksamen» eller «Fader vår, du som er i himmelen, la han kjekke fyren/hun hotte dama jeg nettopp møtte, ringe meg». Kan det være at Guds interesse for oss går enda dypere og er mye mer altomfattende? Kan det være han ser lenger de hverdagslige tingene vi står midt oppi akkurat nå og ønsker å møte oss på et enda mer grunnleggende plan? Kanskje Gud ønsker å være løsninga på vår følelse av ensomhet, vår lengsel etter fred på innsida, når hendelser fra fortida hjemsøker oss eller når vi trenger guts til å drømme større drømmer for framtida enn vi er i stand til å oppfylle selv?

Hvorfor vil vi ikke ha full pakke, alt det fantastiske Gud har og ønsker å være for oss? Kan det være vi ikke våger å tro at han er SÅ god, SÅ full av kjærlighet at han vil være ved vår side hele livet og i all evighet? Kan det være at å «invitere Jesus inn i livet» ikke er en kjip, overflødig pakkeløsning (som du må slite med på toppen av alt, når du egentlig bare ville ha «kristendom light»), men et helt utrolig tilbud som du er helt dust om du ikke tar imot? Som når sjefen din deler ut gratis VIP-billetter på jobben til din favoritt-festival, inkludert VIP-lounge, servering og after-party med bandene? Come on, da stikker du ikke ut og kjøper festivalpasset til 1500 kr bare fordi du er redd for å gå glipp av den «ekte festivalopplevelsen», med endeløse dokøer, folk som bumper borti deg med ølbegrene sine, den deilige følelsen av å vasse i gjørme med converse-sko, for ikke å snakke om når du står i fiskestimen foran scena med istykkerrevet regnponcho og fortvilt prøver å klarere minst 1 cm intimsone rundt deg, samtidig som du funderer på hva i all verden du tenkte på da du tok på deg t-skjorte istedenfor 3 lag med ull.

U get the point?

Et lite eventyr om tålmodighet

 
I et land langt, langt borte satt det ei lita prinsesse og ventet på pappaen sin, kongen. Han hadde bedt henne vente tålmodig ved vogna til han kom tilbake, men tiden gikk og ingen konge kom. Han lovte jo å komme og hente henne! Nå var hun lei av å vente.

Plutselig skjedde det noe fryktelig. Ei heks dukket opp, rettet tryllestaven mot henne og tryllet henne bort. Før hun visste ordet av det, var både vogna og heksa ute av syne, skogen og veien og himmelen og blomstene forsvant foran øynene på henne, og alt ble stummende mørkt. Prinsessa var blitt sperret inne i et underjordisk fangehull hvor ingen solstråle kunne slippe inn. Den lille prinsessa gråt i strie strømmer.

Dagene gikk, ukene gikk, månedene gikk. Hver gang hun hørte noen komme, tentes et lite håp i hjertet, for hun trodde det var pappa kongen som kom for å redde henne. Og hver gang ble hun like skuffet, for det var bare fangevokteren som skulle levere dagens måltid: En muglet brødskorpe og en bolle med vann full av døde fluer.

Håpet om redning ble fjernere og fjernere for hver skuffelse hun møtte. Hvorfor kom ikke pappa og reddet henne? Han var jo konge! Han hadde en stor hær av krigere og de beste speiderne i landet. Han ville vel sette alt inn for å finne henne? Hvorfor tok det så lang tid?

Dette eventyret endte selvfølgelig som alle eventyr gjør: Etter fem lange år i det forferdelige fangehullet, ble hun endelig reddet. Hun levde lykkelig alle sine dager. Den slemme heksa var død og alle var glade.

---

Nå spør du deg sikkert hva som skjedde der ute i verden de fem årene hun satt alene i fangehullet, da det så ut som om ingen løftet en finger for å redde henne, da hun dag etter dag gråt og spurte seg selv hvorfor dette skjedde henne? Da hun nesten mista håpet på at hun noen sinne ville se sola igjen. Da det var som mørkest...


Av og til er vi hindra fra å se hva som foregår rundt oss, og det kan føles som om det man håper på, er fjernere enn noen sinne. Sitter du alene inne i et mørkt fangehull uten vinduer, er det umulig for deg å vite hva som skjer bare noen meter over hodet ditt, der det kanskje er full leteaksjon og mennesker gråter over at du er borte og gjør hva de kan for å prøve å finne deg. Der og da er umulig for deg å begripe hvordan det kan gå hele fem år før den onde heksa endelig beseires og den hemmelige inngangen til fangehullet oppdages. Rundt deg er det bare mørke og det eneste du kan gjøre er å tålmodig holde fast i håpet og troa på at du vil bli funnet. Men spørsmålene er nok flere enn svarene.

For fangene i konsentrasjonsleirene rundt om i Europa var det nok vanskelig å forstå hvorfor det skulle ta så lang tid før de ble befridd. De levde midt i et grusomt mareritt som pågikk år etter år og som de færreste kom levende ut fra. For oss som kan lese om det i historiebøkene i ettertid og se hvor kompleks en krig er og hvor hardt og lenge det må kjempes før frihet oppnås, er det ikke et like stort mysterium som det var for dem. Fangene så ikke den store «redningsaksjonen» som utspant seg rett utenfor deres murer. De kunne bare håpe på at de ville leve lenge nok til å få de svarene de søkte. De fleste døde uten svar. Noen av disse døde likevel i håpet om at det var noen som kjempet for deres frihet på tross av at det kunne føles som om hele verden hadde glemt dem.

Tålmodighet er et ord som ikke er så vanlig å snakke om i vår effektiviserte verden. Sannheten er den at det er mye vi ikke er i stand til å se og forstå, for vi er ikke allvitende og utenfor tid og rom slik at vi har totaloversikt over alt som skjer til enhver tid. Ting kan ta mye lengre tid enn vi ønsker, noen ganger så lang tid at vi nesten mister motet fullstendig. 5 år i et fangehull er lenge.

Nelson Mandela satt 27 år i fengsel. Han ga aldri opp håpet. «Prison – far from breaking our spirits – made us more determined to continue with this battle until victory was won,» sa han. Det vitner om stor tålmodighet.

Tålmodighet er ikke å resignere og gi opp kampen, det er faktisk det motsatte. Det er å anerkjenne den situasjonen du er i uten å akseptere den som ditt endemål. Noe sier meg at det høres finere ut om jeg prøver den setninga på engelsk:

«Acknowledging your situation without accepting it as your destiny.»

Jepp, hørtes mye proffere ut!

Det handler om å feste blikket på framtida og ikke miste motet selv om friheten lar vente på seg. Du lar deg ikke lure av mørket som omgir deg og hindrer deg fra å se det store bildet. Du velger å omfavne tålmodighet istedenfor å synke ned i motløshet.

«For i håpet er vi reddet. Et håp vi alt ser oppfylt, er ikke noe håp. Hvordan kan noen håpe på det de allerede ser? Men hvis vi håper på noe vi ikke ser, da venter vi med tålmodighet. På samme måte kommer også Ånden oss til hjelp i vår svakhet. For vi vet ikke hva vi skal be om for å be rett, men Ånden selv går i forbønn for oss med sukk som ikke kan uttrykkes med ord. Og han som gransker hjertene, vet hva Ånden vil; for Ånden ber for de hellige etter Guds vilje.

Vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud, dem han har kalt etter sin frie vilje. Dem som han på forhånd har vedkjent seg, har han også på forhånd bestemt til å bli formet etter sin Sønns bilde, så han skal være den førstefødte blant mange søsken. Og dem som han på forhånd har bestemt til dette, har han også kalt. Dem som han har kalt, har han også kjent rettferdige, og dem som han har kjent rettferdige, har han også herliggjort.

Hva skal vi så si til dette? Er Gud for oss, hvem er da mot oss? Han som ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan han gjøre noe annet enn å gi oss alle ting sammen med ham? 

 Hvem kan anklage dem Gud har utvalgt? Gud er den som frikjenner. Hvem kan da fordømme? Kristus Jesus er den som døde, ja, mer enn det, han sto opp og sitter ved Guds høyre hånd, og han ber for oss. Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Nød, angst, forfølgelse, sult, nakenhet, fare eller sverd? Som det står skrevet:
           For din skyld drepes vi dagen lang,
           vi regnes som slaktesauer.

Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss. For jeg er viss på at verken død eller liv, verken engler eller krefter, verken det som nå er eller det som kommer, eller noen makt, verken det som er i det høye eller i det dype, eller noen annen skapning, skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.

Romerbrevet kapittel 8, vers 25-39

BIBELEN – FOR DEG SOM IKKE LESER I DEN [II]

Har du lurt på hvorfor enkelte leser så mye i Bibelen og hva de egentlig får ut av den? I denne bloggserien går jeg gjennom Johannesevangeliet og peker på ting som kan være relevante for folks liv – uavhengig av om man relaterer til kristendommen eller ikke.

Sist gang tok jeg for meg vers 1-18 i kapittel 1 (les bloggpost her), og nå fortsetter jeg med vers 19-34. Jeg tar utgangspunkt i oversettelsen av Bibelen som kom i 2011, og det som fiskeren Johannes, en av Jesu etterfølgere, skrev om det han opplevde etter at han en dag plutselig traff på Jesus. (Mer om forfatterspørsmålet her.)

KAPITTEL 1, vers 19-34

«Dette er vitneutsagnet fra Johannes da jødene sendte noen prester og levitter til ham fra Jerusalem for å spørre: "Hvem er du?". Da bekjente han og fornektet ikke – han bekjente: "Jeg er ikke Messias.» (v. 19-20)

Jødenes religiøse ledere lurte veldig på hva det var som foregikk ute i ødemarken rundt Jordanelven. Der holdt det nemlig til en mann med kallenavnet "døperen Johannes" (det er altså ikke snakk om disippelen Johannes her). Han tiltrakk seg mange folk og ba dem om å vende seg bort fra nedbrytende og umoralske handlinger og innrømme sine feil. Og så døpte han dem i elva (se Matteus 3). Var dette kanskje han de ventet på, han som Gud – i følge deres tolkning av Toraen – skulle sende for å frelse jødene fra den romerske okkupasjonsmakten? Var han Fredsfyrsten? Den såkalte Messias? 

Døperen nektet for at han var Messias og presiserte at hans oppgave bare var å rydde veien, å klargjøre løpebanen for Messias, å forberede folket på hans komme (se v. 23 som refererer fra en gammel profeti av Jesaja (Jes 40, 3)). 

Så en dag ble Døperen Johannes oppsøkt av en mann ved navn Jesus, en tømrer fra Nasaret. Døperen begynte straks å fortelle folk at: dette er han som jeg fortalte dere om! Og han gav Jesus en betegnelse som kunne gitt enhver jøde hakeslepp: 

«Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!.» (v. 29)

Hvorfor var dette en så spesiell betegnelse? Hva mente døperen Johannes med å kalle Jesus for et lam, av alle ting? Og hva har det med oss i dag å gjøre?

Å snakke om synd høres kanskje litt gammeldags og irrelevant ut, men de fleste er enige i at det er mye lovbrudd og lav moral her og der i vårt samfunn. Kanskje har vi lett for å bortforklare egne feiltrinn, men vi legger hele tiden merke til feil oppførsel og dårlige handlinger og holdninger hos andre mennesker rundt oss hvertfall! Verden er rett og slett en forsamling imperfekte mennesker som tidt og ofte gjør kjipe ting mot hverandre. Og enkelte handlinger er så grusomme at de mangler sidestykke...

For å få tak i meningen med utsagnet til døperen Johannes, må vi gå til en av mange fremtidsprofetier i Jesaja (kapittel 53). Her fortelles det om en Herrens tjener (52, 13) som tar på seg våre sykdommer, våre smerter, våre lovbrudd og våre synder (53, v. 5). Selv om vi er de skyldige, de som har gjort lovbruddene, legger Gud hele straffen på ham, han blir offeret for våre synder (v. 10) og vi blir erklært skyldfrie (v. 6 og 11: jfr. rettferdige). Denne personen, eller "offeret", om du vil, blir sammenlignet med et "lam som føres bort for å slaktes" (v. 7). Jødene var vel kjent med ofring av dyr, såkalte skyldoffer. De hadde f.eks. en forskrift som gikk ut på at den øverste presten skulle legge hendene på en bukk og bekjenner hele folkets lovbrudd og synder. «Bukken skal bære alle deres synder ut i villmarken.» (3. Mosebok 16, 22). Derav ordet "syndebukk". Når Døperen Johannes kaller Jesus for Guds lam, som bærer bort verdens synd, sier han regelrett ut at Jesus er et slikt skyldoffer som tar vår plass på tiltalebenken og dermed må ta skylden for våre lovbrudd.

Døperen Johannes hevder noe som aldri tidligere har blitt sagt om noen mann: Denne personen kommer til å ofre seg for hele menneskeheten. Og jeg er her for å forberede dere på det!

«Men han som sendte meg for å døpe med vann, sa til meg: Ham du ser Ånden dale ned over og bli hos, han er det som døper med Den hellige ånd. Jeg har sett det og jeg har vitnet: Han er Guds Sønn.» (Joh 1, v. 33-34)

To be continued...

 

FAKTA OM TEKSTEN:
Det originale manuskriptet «Evangeliet etter Johannes» ble kopiert for hånd og sendt rundt til de ulike menighetene på den tiden. I jødisk tradisjon (Johannes var jøde) skulle enhver avskrift av de hellige skriftene være nøyaktig etter originalen. Reglene var slik at dersom bare så mye som en tøddel (et tegn som viser vokaler på hebraisk) var skrevet feil, så var avskriften ubrukelig og ble gravd ned. I dag, 2000 år etter Nytestamentets hendelser, har vi hele 5366 gamle avskrifter av hele eller deler Det nye testamentet på originalspråket gresk (i tillegg til 19 000 avskrifter på andre språk). Av disse er den eldste fra rundt år 115 (fragmenter fra Johannes Evangelium), så både nærhet i tid til hendelsene og til nedskreven originaltekst er svært kort (sammenlignet med andre historiske manuskripter). Med en så stor mengde avskrifter, kan man sammenligne de ulike manuskriptene og se om det har blitt gjort endringer i tidenes løp. De fleste av endringene er stavefeil, tegnsettigsfeil og ord som ligner på hverandre som har blitt forvekslet. Der det er avvik som kan ha betydning for forståelsen av verset, er disse tatt med i fotnotene til 2011-Bibelen, så vi kan være rimelig trygg på at det vi leser i vår norske bibeloversettelse ligger så nært til originalteksten som det er mulig med menneskelige kopimaskiner i sving.

BIBELEN – FOR DEG SOM IKKE LESER I DEN [I]

Har du lurt på hvorfor enkelte leser så mye i Bibelen og hva de egentlig får ut av den? I denne bloggserien tenkte jeg å offentliggjøre noen eksempler på hva man mener med at Bibelen har banebrytende kunnskap også for vanlige folk i dag, selv for de som ikke en gang leser i den!

Jeg tar utgangspunkt i den nye oversettelsen av Bibelen som kom i 2011, og det som fiskeren Johannes, en av Jesu etterfølgere, skrev om det han opplevde etter at han en dag på jobb plutselig traff på Jesus. (Mer om forfatterspørsmålet her.)

KAPITTEL 1, vers 1-18

«I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud og ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til.» (v. 1-3)

Det Johannes begynner hele beretningen sin med, er å slå fast at Jesus (Ordet som ble menneske, v. 14) ikke var en hvemsomhelst. Han påstår at Jesus var fra begynnelsen av (henspeiler til skapelsesberetningen i 1. Mosebok), han er den som har skapt alt, han er Gud som kom ned til jorda som et menneske. Selv om ingen har sett Gud, har det at han tok bolig iblant oss, i en fysisk menneskekropp, gjort at vi kan se på Jesus og vite hvordan Gud er («...den enbårne, som er Gud (...), har vist oss hvem han er» v. 18). Det florerer mange forestillinger om Gud, men ved å studere øyenvitnenes beskrivelser av Jesus og hvordan han møtte folk, har vi følge Johannes Evangelium 1 v. 18 en helt konkret kilde til kunnskap om Guds personlighet.

(Et av Johannes sine brev lenger bak i Bibelen begynner på nesten samme måte:  

«Det som var fra begynnelsen, det vi har hørt, det vi har sett med egne øyne, det vi så og som hendene våre tok på, det forkynner vi: livets ord.» (1. Johannes brev kap 1).

For Johannes var det tydeligvis et poeng i å påpeke at det han skriver om Jesus faktisk er førstehånds kunnskap, noe selvopplevd, en person han har tatt på, hendelser som han selv var med på og så med egne øyne. Og det er kanskje ikke så rart, for da han skrev disse tekstene, var det gått mellom 30-60 år etter Jesu død, og mange av de som fikk høre brevene opplest, hadde kanskje ikke møtt Jesus selv eller vært etterfølgere av ham da han levde.)


Videre står det:

«Han kom til sitt eget, og hans egne tok ikke imot ham. Men alle som tok imot ham, dem ga han rett til å bli Guds barn, de som tror på hans navn.» (v. 11-12)

Senere beskriver Johannes hvordan de religiøse stadig vekk kom i konflikt med Jesus, for han utfordret deres forestillinger om Gud og hvordan de hadde sett for seg at Messias skulle være. Disse, som hadde dedikert sine liv til å granske skriftene og leve som rettroende, disse som ventet på at Messias skulle komme, kjente ham ikke igjen da han kom, og de endte til slutt opp med å utlevere ham til romerne og korsfeste ham.

Men de som faktisk tok imot Jesus og ville følge ham, var en salig blanding av helt vanlige folk, fiskere og tollere, diverse utskudd, en lege også, for så vidt, og til og med kvinner. Kanskje hadde de ikke helt plettfrie liv (underholdende å lese om hvor tåpelig de av og til framstiller seg selv i evangeliene), men de trodde på «hans navn», den Jesus sa at han var.

Det er en utbredt forestilling at noen mennesker er mer religiøst anlagt enn andre. I følge Bibelen er det i så fall disse som vil ha størst problemer med å catche troa, for de er så opptatt av å dyrke sin egen religiøse forestillingsverden, at de kanskje går glipp av å bli kjent med hvem Gud egentlig er og følge etter Jesus.

«Loven [de religiøse reglene] kom ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus.» (v. 17)

...skriver Johannes. Jesus kom ikke for å etablere en ny religion, for å pålegge de religiøse enda flere leveregler, men for å vise oss hvem Gud virkelig er, for å sette oss fri fra død religion og for å åpne veien for alle mennesker til Gud, slik at alle de som tar imot ham, kan få lov til å bli Guds barn, de som tror på hans navn (v.12).


FAKTA OM TEKSTEN:
Det originale manuskriptet «Evangeliet etter Johannes» ble kopiert for hånd og sendt rundt til de ulike menighetene på den tiden. I jødisk tradisjon (Johannes var jøde) skulle enhver avskrift av de hellige skriftene være nøyaktig etter originalen. Reglene var slik at dersom bare så mye som en tøddel (et tegn som viser vokaler på hebraisk) var skrevet feil, så var avskriften ubrukelig og ble gravd ned. I dag, 2000 år etter Nytestamentets hendelser, har vi hele 5366 gamle avskrifter av hele eller deler Det nye testamentet på originalspråket gresk (i tillegg til 19 000 avskrifter på andre språk). Av disse er den eldste fra rundt år 115 (fragmenter fra Johannes Evangelium), så både nærhet i tid til hendelsene og til nedskreven originaltekst er svært kort (sammenlignet med andre historiske manuskripter). Med en så stor mengde avskrifter, kan man sammenligne de ulike manuskriptene og se om det har blitt gjort endringer i tidenes løp. De fleste av endringene er stavefeil, tegnsettigsfeil og ord som ligner på hverandre som har blitt forvekslet. Der det er avvik som kan ha betydning for forståelsen av verset, er disse tatt med i fotnotene til 2011-Bibelen, så vi kan være rimelig trygg på at det vi leser i vår norske bibeloversettelse ligger så nært til originalteksten som det er mulig med menneskelige kopimaskiner i sving.

Hvor er kirka?

Oslo er en by med veldig mange kirker

Kanskje tror du at du har sett dem alle?

Men noen av dem får du ikke øye på så lett

   

Fordi du ser etter noe gjenkjennelig

Men en kirke trenger nødvendigvis ikke befinne seg i en kirke...

En kirke kan være i en sportshall

Den kan være i et teater

Eller på en kafé

Og til og med i stua til helt vanlige folk!

Hvordan er dette mulig?

Fordi kirka ikke er en bygning.* Det er folk! Og folk kan møtes i en vigslet bygning, de kan møtes i en sportshall, i en teaterbygning, på en kafé – eller simpelt hen i en stue!

Neste gang du ser etter en kirke, se etter menneskene!

* Ordet "kirke" er den norske oversettelse av det greske ordet "ekklesia" som viser til en forsamling av folk. Når ordet "ekklesia" blir brukt i Det nye testamente, er det alltid snakk om mennesker. Som har én ting til felles: De har invitert Jesus inn i livene sine. Og de møtes for å leve dette nye livet sammen. Å leve for Ham. Det står i Bibelen at kirka er Jesu kropp her på jorda, og hver av oss er ment å være deler av denne kroppen – kobla til hverandre og til Hodet. En lillefinger klarer seg ikke alene. En tå er unyttig i seg selv. Et kne har ingen funksjon uten en legg og et lår som det kan binde sammen. Vi mennesker trenger å møte hverandre, å leve liv sammen, og være kobla til Ham som er kilden for alt liv: Jesus.

Privatreligion & sånn...

Hvorfor er noen (les: Studentrådet ved UiT) så engasjerte i religiøse spørsmål at de rett og slett ønsker et vedtak i Studentparlamentet om å «oppfordre religiøse studenter til å praktisere sin tro utenfor UiT» siden «religion er en privatsak» (se forrige post), mens andre derimot (les: 48 av verdens nasjoner) heller velger en litt annen kampsak: nemlig å forsvare retten til «å gi uttrykk for sin religion eller tro (...) offentlig»(art. 18, Menneskerettighetserklæringa)?

Først en liten benevningsguide:

• UiT = Universitetet i Tromsø, verdens nordligste universitet, just for the record...
• Studentparlamentet = de "folkevalgte" studentene ved UiT – sml Stortinget
• Studentrådet = valgt av Studentparlamentet – er studentenes "regjering" som fremmer lovforslag og utfører den vedtatte politikken på daglig basis

Det sentrale spørsmålet i denne bloggposten er som følger: Er religion en privatsak? Det spørs vel hvordan du tolker ordet «privatsak»? Om jeg velger å tro på noe høyere enn meg selv eller ikke, er en privat og personlig avgjørelse fordi jeg alene tar den, og ingen kan eller bør komme og ta fra meg retten til å velge hva jeg vil tro på. I det ovenfor siterte høringsbrevet fra Studentrådet er det imidlertid å anta at det handler mer om hvorvidt «praktisering av tro» er en privatsak.

Siden «praktisering av tro» ikke er videre spesifisert og kan dreie seg om både intern praktisering (som bønn, bibellesning, gudstjenester++) og utadretta praktisering (gjøre innholdet i sin tro tilgjengelig for andre studenter, ved f.eks. å invitere til foredrag, debatter, religionsdialoger, kurs, møter++), er det ikke lett å vite hva Studentrådet sikter til. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 sikter til begge typer praktisering ved hjelp av begrepet å gi uttrykk for sin religion i artikkel 18, tett etterfulgt av artikkel 19 som jo omhandler ytringsfrihet.

Å oppfordre troende studenter som – i likhet med alle andre studenter – oppholder seg på universitetet store deler av dagen (hvertfall i eksamensperioden) til ikke å be, lese i bibelen eller samles internt mens de er på campus, er kanskje litt vel spesielt. Så la oss håpe at Studentrådet mer har i tankene den utadretta praktiseringen, eller som noen vil si: «å prakke sin tro på andre».

I denne sammenhengen er det interessant å se på religionens natur i sammenheng med politiske og idealistiske synspunkter. Er dette også en privatsak, eller ligger det ikke nettopp i politikkens og idealismens natur å praktisere (dvs. å forsøke å dele sine synspunkter med andre i den hensikt at flere skal få øynene opp for dine (og dine meningsfellers) private meninger og adoptere disse til sine egne)?

Tro på at enkeltpersoner vil få et bedre liv dersom man går over til fairtrade eller begynner å bruke kollektivtraffikk eller slipper markedskreftene i større grad til eller begynner å støtte Leger Uten Grenser økonomisk eller kjøper en rosa sløyfe eller blir vegetarianere eller kutter i sosialstønad og får flere ut i arbeidslivet – såvel som troa på at enkeltpersoner vil få et bedre liv om de kobler med Gud i hverdagen – alt dette handler om mer enn ditt personlige privatliv. Det ville rett og slett være egoitisk å hevde at det du holder for sant og det du tror kan hjelpe folk til et bedre liv bør holdes privat og ikke ytres, i hvert fall ikke på offentlige steder som et universitet!

Tro er ingen privatsak dersom du tror at vi som privatpersoner kan gjøre noe for å forandre menneskers liv - det være seg sosialt, politisk, idealistisk... Og tro er heller ingen privatsak dersom du virkelig tror på en Gud som er interessert i flere enn deg og ditt liv!

Og så kan man mene hva man vil om hva andre tror – og det er helt greit! Men å tro at all form for religiøs tro er skadelig for universitetsmiljøet og bør praktiseres utenfor universitetet fordi det «strider med akademias grunnleggende formål om å fremme logikk og kritisk tenkning blant studentene» er TROlig en påstand som trenger å bli grundig undersøkt og begrunna (i akademias ånd) FØR man går til det skrittet å legge den til grunn for å oppfordre religiøse studenter til å holde sin tro privat, siden deres tro i verste fall kan overbevise en stakkar studentjypling og føre ham på ville veier, bort fra akademias logiske univers, der alt handler om viten og ufeilbarlige bevis...

Med seks år som student bak seg lurer Solveig oppriktig på hvorfor hennes sviktende evne til logisk og kritisk tenkning aldri ble oppdaga av foreleserne ved Universitetet i Tromsø? Kommentarer til dette og øvrige mottas med takk!

Studentrådet går imot grunnleggende menneskerettigheter

Publisering av høringsbrev fra Studentrådet ved UiT (mrk: mine egne uthevelser)

MAGNUS SPARRE , STUDENTRÅDET

HØRINGSBREV
Dato: 18.11.11

Til: Kristelig Idrettskontakt (KRIK), Islam Net for Students (INS), Ny Generasjon, Tromsø Kristelige Studentforbund, Tromsø Kristelige Studentlag, Love World, Subdue The Nations campus ministry, Adventistenes Studentforening, G2-norkirken

Invitasjon til høringsrunde: Kommende debatt i Studentparlamentet angående retningslinjer overfor religiøse organisasjoner

Kjære religiøse studentorganisasjoner,
Dere er invitert til å gi en høringsuttalelse til Studentrådet(SR) i forbindelse med kommende debatt i Studentparlamentet i Tromsø (SP). Debatten vil omhandle Studentparlamentets forhold til religiøse organisasjoner og hvordan disse burde støttes av Studentparlamentet. Høringsfristen er mandag 28. november, og møtet i Studentparlamentet vil også være åpent 6. desember. Vi oppfordrer dere til å ta kontakt med Studentrådet på epost: sr@sp.uit.no, og her kan også høringsuttalelser sendes. Vi har allerede mottatt et brev fra Studentprest Tor Stranda i saken.

I studentdemokratiets saksgang står Studentrådet ansvarlig for å utrede, sette dagsorden og føre saker i Studentparlamentet, og kan her foreslå vedtak. Høringssvar kan påvirke denne innstillingen og i tillegg legges ved Studentparlamentets sakspapirer.

Saksinformasjon:
UiT har i dag et mangfold av religiøse organisasjoner, og disse bidrar til en viss aktivitet på campus. SR ønsker i den anledning prinsippvedtak og resolusjon fra Studentparlamentet som gir retningslinjer i forholdet til denne typen studentorganisasjon.
Slik situasjonen er i dag, foreslår SR to vedtak i SP:

• Resolusjon: Studentparlamentet ønsker ikke å støtte noen religiøse organisasjoner ved oppstart-, drifts- eller arrangementsstøtte.

• Studentparlamentet oppfordrer religiøse studenter til å praktisere sin tro utenfor UiT.

Resolusjonen
SR er av oppfatning av at å ikke gi noen av organisasjonene støtte i liten grad vil påvirke deres aktivitet, ved at de har andre finansieringsmuligheter. INS har etter SRs mening fungert den foregående perioden, på tross av at de ikke har mottatt støtte. I tillegg til religiøse studentorganisasjoner har man to studentprester tilknyttet UiT som tilbyr samtaler og lignende for studenter.

• Ved forrige års semesteravgiftsfordeling fikk de religiøse organisasjonene følgende støttemidler: KRIK – 2500,-
• Tromsø Kristelige Studentforbund – 7500,- Tidligere år har dette holdt seg stabilt for disse organisasjonene. I 2010 fikk Ny Generasjon tildelt 7000 kroner. I fjor fikk Adventistenes Studentforening 10 000,- i oppstartstøtte fra SP.
  

SR er av oppfatningen at religiøse organisasjoner strider med akademias grunnleggende formål om å fremme logikk og kritisk tenkning blant studentene. På grunn av dette anser SR at ingen religiøse studentorganisasjoner burde støttes. Imidlertid vil SR fremheve at man ikke har noe ønske om å avskaffe denne typen organisasjoner, men utelukkende å prioritere ressurser overfor andre grupper.

Videre anser SR at religion er en privatsak, hvis interessenter bør oppfordres til å praktisere sin tro utenfor universitetet.

Tidligere debatt
Det har tidligere blitt diskutert i SP hvorvidt Islam Net for Students burde støttes av Studentparlamentet, og konklusjonen er vært at man ikke har støttet organisasjonen på grunn av at den har krav til styremedlemmers utseende. Etter SRs kunnskap er dette at mannlige styremedlemmer skal ha skjegg og kvinnelige styremedlemmer skal bruke slør (hijab eller lignende). Studentparlamentet var av oppfatningen at dette stred mot norsk lov. SR har ikke funnet grunnlag for dette synet, men har ikke hatt mulighet til å gjøre en full utredning av dette spørsmålet.

Denne periodens SR mener at utfallet i denne debatten var diskriminerende og lite ønskelig for alle parter. SR kan ikke se at det kom klarhet i SPs syn i saken, og anser at SP vil være tjent med en ny debatt. Tidligere har altså Studentparlamentet valgt å støtte kristne organisasjoner gjennom semesteravgiften, men ikke støttet INS, og dette er et uholdbart resultat.

SR oppfordrer SP gjennom vedtaksforslagene til å finne et vedtak som ikke diskriminerer enkelte religiøse grupperinger.

Med vennlig hilsen, Magnus Sparre Nestleder og velferds- og likestillingspolitisk ansvarlig velferd@sp.uit.no, 92259040

life in Oslo

For 3 mnd og 11 dager siden flyttet jeg til et sted jeg aldri hadde tenkt på å flytte til noensinne... Men med en innstilling om at man kan trives over alt, så lenge det er koselige folk der – og det er det stortsett over alt i verden! And guess what: Jeg trives veldig godt i Oslo!

Så for alle dere som lurer på hvordan min nye tilværelse i Oslo er, skal jeg prøve å formidle den via bilder og ord:

Jeg jobber i en skole- og studentorganisasjon, Ny Generasjon, og trives som plommen i egget (sorry, fant ikke et bedre uttrykk!). Her får jeg jobbe med så masse variert og interessant at jeg tror jeg må ha verdens beste jobb! For ikke å snakke om verdens hyggeligste arbeidskolleger. Her er noen av dem @ our nice'n'cozy office:

Her også – i skauen i Oslo:

Og så går jeg i en dritbra kirke, Citykirken – eller CitykirkA, som jeg liker å kalle den.

Det som gjør denne kirka så bra, er mange ting. Både har de veldig appellerende gudedstjenester med relevante og positivt utfordrende prekener, de er flinke til å snakke til alle typer folk, de har enormt bra lovsang og er veldig Jesusfokuserte, de har en lidenskap for den byen de/vi bor i, de har en unik balanse på mange områder og søker alltid å styrke svake sider og være en sunn, men kraftfull kirke – men mer enn noe annet er folka utrolig hyggelige og åpne og flinke til å ta imot nye! Har vært litt merkelig å være helt ny i en ny by med bare nye folk og alt nytt, og da er det alltid så hyggelig å f.eks. kunne henge igjen etter kirka på søndager og bli kjent med folk fra Citykirken! Slik ser noen av dem ut på en helt vanlig dag(!):

Og så bor jeg i ei utrolig hyggelig blokk! Den ligger på Bøler. Og i blokka finnes det noen uskrevne regler som jeg prøver å lære meg:

Regel nr 1: Man hilser på folk i heisen og slår gjerne av en prat

Regel nr 2: Man holder opp døra for andre, hvertfall hvis man er mann

Regel nr 3: Man holder opp søppellokket for andre selv om man ikke en gang skal bort til søppelboksen

regel nr 4: Når man skal ta heisen opp fra første, spør man folk som nettopp kommer inn ytterdøra om om de skal være med, og venter på dem selv om de først må låse opp postboksen og hente ut posten

regel nr 5: Man smiler eller sier hei til folk i korridoren

regel nr 6: Man slår av en prat i vaskekjelleren

Selv etter flere måneder i storbyen blir jeg stadig vekk forundra over hvor hyggelige folk er her! Og ikke bare i blokka mi, men på bussen, på t-banen og over alt. Jeg som trodde JEG var en hyggelig person – nå har jeg masse å strekke meg etter!!

Her er utsikten fra leiligheta jeg bor i:

Og så må jeg jo nevne at jeg bor jeg med verdens hyggeligste søskenpar (bortsett fra meg og Ida, da, men vi er litt inhabile): Mai-Linn og Eva Serine – i Bølers mest hjemmekoselige leilighet! Sammen med nyinnflytta Heidi, som også er veldig trivelig og som snakker østerriksk – FREUDE!

Og så har jeg begynt på innebandy på lørdager! wohoo!

.........

Dette er noen av grunnene til at jeg trives så godt og synes livet i storbyen er kjæmpearti!

Solveig i isbjørnens rike

Svalbard - den lille firkanten på værkartet som de færreste egentlig vet noe særlig om, annet enn at det nesten alltid er kuldegrader og mørketid der.

Nå har Solveig vært på polarekspedisjon og utforsket denne glemte delen av Norge tett oppmed Nordpolen!

Uten våpen har hun tatt seg i land på denne øygruppen hvor det trolig bor flere isbjørner enn mennesker.

En av øyboerne hun treffer der har heldigvis et ladd gevær. Men isbjørnene kommer sjelden ned til Longyearbyen - det sier alle Solveig treffer på.


Solveig biter seg forøvrig merke i ordet "sjelden"...
Det kommer altså isbjørner inn i byen, bare ikke hver dag, lixm... Betryggende!


Så når hun trasker ned til byen forbi øde skuter-parkeringsplasser og gudsforlatte hus en tidlig formiddag, sjekker hun hele tiden mulige fluktveier.

Kanskje Sysselmannens hus er et bra hjemmested?

Men Solveig tok feil av Sysselmannen. Hun hadde trodd at han var en slags ordfører for Svalbarværingene. Lokale pub-besøkende kan imidlertid fortelle at det ikke eksisterer lokalvalg der i gården.

Hun legger to og to sammen og skjønner straks at Sysselmannen er en diktator ansatt av den norske stat for å holde gruvebusene lovlydige. Av gruvearbeiderbildene på veggen forstår hun at det må være en nødvendighet med en sånn kombinert sheriff og dikator her.

Er sikkert han som sørger for å holde folk her busy med alskens kulturarrangementer hele tiden. Nytt kulturhus har han fått bygd. Hvem som finansierer det, forblir for Solveig en gåte siden folk her knapt betaler skatt.

Solveig Slettahjell på Polarjazz 2011.

Polarjazz samler hvertfall størstedelen av Longyearbyens befolkning på kveldene. Kanskje derfor at det knapt finnes kriminalitet her?


Noen av musikerne var i hvert fall kriminelt hyggelige. Spesielt når du hadde en to timers flytur foran deg til et sted du ikke visste om du kom til å komme levende ifra. Da er det fint å sitte med en snakkesalig trompetist i blå t-skjorte som heller aldri har vært på Svalbard!


Men Svalbard har ikke bare kulturarrangementer å by på.
Her finner du også det berømte frølageret hvor all verdens frø er gjemt inni et fjell, godt bevoktet av Sysselmannens menn.

Og oppå fjellet - Platåfjellet - befinner verdens største bakkestasjon for satelitter seg. Der er det stengt for turister. Men Solveig er ingen turist, hun er jo en oppdagelsesreisende. Så hun lurer seg med en telenorbil og kommer seg opp på forbudt område.


Her finner hun ut at mørketiden ikke er så mørk som man skal ha det til, for solen ligger og lurer under horisonten og skaper et vakkert fargespill i skyene.

Ved fotenden av fjellet ligger verdens nordligste kirke. Og Solveig håndhilser på det som må være verdens nordligste prest?

Så er det tid for oppdagelsesreise i isbjørnens rike. Solveig stjeler en snøskuter som står forlatt ved en bensinpumpe og legger i vei utover på isen.

Hun har ikke kommet langt ut av sentrum før hun treffer på et trafikkskilt hun aldri lærte noe om på trafikkskolen. Hun kjenner seg utrygg, spesielt siden sist gang hun kjørte skuter var for 9 år siden i 10 km i timen på et lite jorde...

Vil hun være i stand til å kjøre fra en sulten bjørn som kommer løpende i 60 km/t? Solveig kjører innover Adventdalen. Her hender det at isbjørnene kommer vandrende på isen, har hun fått høre.

Men Solveig glemmer fort isbjørnfaren, for å kjøre snøskuter er fantastisk artig! Hun suser bortover dalen, flyr over humper på veien og kjører opp på en fjelltopp hvor hun har utsikt over Longyearbyen:

Dette er livet! tenker Solveig. Hun føler seg som en snødronning, og uredd går hun derfor sin største frykt i møte: Svalbards konge, den hvite teddybjørnen med de skarpe tennene...

Kanskje hvis jeg kysser den, så blir den til en prins?


Vinner Solveig prinsen og halve kongeriket? Eller får isbjørnen fortsatt være herre i sitt eget isøde? Fortærer han atpåtil halve prinsessa?

Følg med i neste episode av Solveig i isbjørnens rike.

Solveigs juledesserttips

Fantasi er alt som trengs for å lage deilige juledesserter. Tenk bare på hva du liker og kombiner det med noe du tror passer, og vips så har du den perfekte dessert!


1. Varme multebær
- med is, en liten dæsj vaniljesaus og smelta kokesjokolade over. Pynt gjerne med ripsbær for å få en syrlig smak.



2. Konfekteplekake med is eller usukra krem
- kjøp gjerne toro-pakken, den er deilig og gluten- og laktosefri! Ha i terninger med epler som på forhånd er lett stekt i sukker, smør og kanel. Pynt oppå med stekte epleskiver.


3. Eggedosis med ripsbær
- fant på den i dag, og tenkte at det må jo smake godt


4. Eplefristelse
Den har ikke jeg funnet på selv, men den anbefales på det sterkeste!


5. Fruktsalat
Er du lei av alt usunt i jula, så lag en deilig fruktsalat med den frukten du liker. Istedenfor is eller krem, kan du gjerne ha vaniljeyoughurt til. Å strø et lag raspa kokesjokolade over, gir prikken over i'en.


6. Pavlova
Legg lagvis marengsflak, krem og bær eller frukt. Nam!


7. Ettermiddagskaffe
For den late: Du trenger strengt tatt ikke lage dessert hver dag! Med så mye kaker i jula, kan du bare si til gjestene at dere heller tar en tidlig kaffe og lar det være dessert.

Bon appetit!