Hvor er kirka?

Oslo er en by med veldig mange kirker

Kanskje tror du at du har sett dem alle?

Men noen av dem får du ikke øye på så lett

   

Fordi du ser etter noe gjenkjennelig

Men en kirke trenger nødvendigvis ikke befinne seg i en kirke...

En kirke kan være i en sportshall

Den kan være i et teater

Eller på en kafé

Og til og med i stua til helt vanlige folk!

Hvordan er dette mulig?

Fordi kirka ikke er en bygning.* Det er folk! Og folk kan møtes i en vigslet bygning, de kan møtes i en sportshall, i en teaterbygning, på en kafé – eller simpelt hen i en stue!

Neste gang du ser etter en kirke, se etter menneskene!

* Ordet "kirke" er den norske oversettelse av det greske ordet "ekklesia" som viser til en forsamling av folk. Når ordet "ekklesia" blir brukt i Det nye testamente, er det alltid snakk om mennesker. Som har én ting til felles: De har invitert Jesus inn i livene sine. Og de møtes for å leve dette nye livet sammen. Å leve for Ham. Det står i Bibelen at kirka er Jesu kropp her på jorda, og hver av oss er ment å være deler av denne kroppen – kobla til hverandre og til Hodet. En lillefinger klarer seg ikke alene. En tå er unyttig i seg selv. Et kne har ingen funksjon uten en legg og et lår som det kan binde sammen. Vi mennesker trenger å møte hverandre, å leve liv sammen, og være kobla til Ham som er kilden for alt liv: Jesus.

Privatreligion & sånn...

Hvorfor er noen (les: Studentrådet ved UiT) så engasjerte i religiøse spørsmål at de rett og slett ønsker et vedtak i Studentparlamentet om å «oppfordre religiøse studenter til å praktisere sin tro utenfor UiT» siden «religion er en privatsak» (se forrige post), mens andre derimot (les: 48 av verdens nasjoner) heller velger en litt annen kampsak: nemlig å forsvare retten til «å gi uttrykk for sin religion eller tro (...) offentlig»(art. 18, Menneskerettighetserklæringa)?

Først en liten benevningsguide:

• UiT = Universitetet i Tromsø, verdens nordligste universitet, just for the record...
• Studentparlamentet = de "folkevalgte" studentene ved UiT – sml Stortinget
• Studentrådet = valgt av Studentparlamentet – er studentenes "regjering" som fremmer lovforslag og utfører den vedtatte politikken på daglig basis

Det sentrale spørsmålet i denne bloggposten er som følger: Er religion en privatsak? Det spørs vel hvordan du tolker ordet «privatsak»? Om jeg velger å tro på noe høyere enn meg selv eller ikke, er en privat og personlig avgjørelse fordi jeg alene tar den, og ingen kan eller bør komme og ta fra meg retten til å velge hva jeg vil tro på. I det ovenfor siterte høringsbrevet fra Studentrådet er det imidlertid å anta at det handler mer om hvorvidt «praktisering av tro» er en privatsak.

Siden «praktisering av tro» ikke er videre spesifisert og kan dreie seg om både intern praktisering (som bønn, bibellesning, gudstjenester++) og utadretta praktisering (gjøre innholdet i sin tro tilgjengelig for andre studenter, ved f.eks. å invitere til foredrag, debatter, religionsdialoger, kurs, møter++), er det ikke lett å vite hva Studentrådet sikter til. FNs verdenserklæring om menneskerettigheter fra 1948 sikter til begge typer praktisering ved hjelp av begrepet å gi uttrykk for sin religion i artikkel 18, tett etterfulgt av artikkel 19 som jo omhandler ytringsfrihet.

Å oppfordre troende studenter som – i likhet med alle andre studenter – oppholder seg på universitetet store deler av dagen (hvertfall i eksamensperioden) til ikke å be, lese i bibelen eller samles internt mens de er på campus, er kanskje litt vel spesielt. Så la oss håpe at Studentrådet mer har i tankene den utadretta praktiseringen, eller som noen vil si: «å prakke sin tro på andre».

I denne sammenhengen er det interessant å se på religionens natur i sammenheng med politiske og idealistiske synspunkter. Er dette også en privatsak, eller ligger det ikke nettopp i politikkens og idealismens natur å praktisere (dvs. å forsøke å dele sine synspunkter med andre i den hensikt at flere skal få øynene opp for dine (og dine meningsfellers) private meninger og adoptere disse til sine egne)?

Tro på at enkeltpersoner vil få et bedre liv dersom man går over til fairtrade eller begynner å bruke kollektivtraffikk eller slipper markedskreftene i større grad til eller begynner å støtte Leger Uten Grenser økonomisk eller kjøper en rosa sløyfe eller blir vegetarianere eller kutter i sosialstønad og får flere ut i arbeidslivet – såvel som troa på at enkeltpersoner vil få et bedre liv om de kobler med Gud i hverdagen – alt dette handler om mer enn ditt personlige privatliv. Det ville rett og slett være egoitisk å hevde at det du holder for sant og det du tror kan hjelpe folk til et bedre liv bør holdes privat og ikke ytres, i hvert fall ikke på offentlige steder som et universitet!

Tro er ingen privatsak dersom du tror at vi som privatpersoner kan gjøre noe for å forandre menneskers liv - det være seg sosialt, politisk, idealistisk... Og tro er heller ingen privatsak dersom du virkelig tror på en Gud som er interessert i flere enn deg og ditt liv!

Og så kan man mene hva man vil om hva andre tror – og det er helt greit! Men å tro at all form for religiøs tro er skadelig for universitetsmiljøet og bør praktiseres utenfor universitetet fordi det «strider med akademias grunnleggende formål om å fremme logikk og kritisk tenkning blant studentene» er TROlig en påstand som trenger å bli grundig undersøkt og begrunna (i akademias ånd) FØR man går til det skrittet å legge den til grunn for å oppfordre religiøse studenter til å holde sin tro privat, siden deres tro i verste fall kan overbevise en stakkar studentjypling og føre ham på ville veier, bort fra akademias logiske univers, der alt handler om viten og ufeilbarlige bevis...

Med seks år som student bak seg lurer Solveig oppriktig på hvorfor hennes sviktende evne til logisk og kritisk tenkning aldri ble oppdaga av foreleserne ved Universitetet i Tromsø? Kommentarer til dette og øvrige mottas med takk!

Studentrådet går imot grunnleggende menneskerettigheter

Publisering av høringsbrev fra Studentrådet ved UiT (mrk: mine egne uthevelser)

MAGNUS SPARRE , STUDENTRÅDET

HØRINGSBREV
Dato: 18.11.11

Til: Kristelig Idrettskontakt (KRIK), Islam Net for Students (INS), Ny Generasjon, Tromsø Kristelige Studentforbund, Tromsø Kristelige Studentlag, Love World, Subdue The Nations campus ministry, Adventistenes Studentforening, G2-norkirken

Invitasjon til høringsrunde: Kommende debatt i Studentparlamentet angående retningslinjer overfor religiøse organisasjoner

Kjære religiøse studentorganisasjoner,
Dere er invitert til å gi en høringsuttalelse til Studentrådet(SR) i forbindelse med kommende debatt i Studentparlamentet i Tromsø (SP). Debatten vil omhandle Studentparlamentets forhold til religiøse organisasjoner og hvordan disse burde støttes av Studentparlamentet. Høringsfristen er mandag 28. november, og møtet i Studentparlamentet vil også være åpent 6. desember. Vi oppfordrer dere til å ta kontakt med Studentrådet på epost: sr@sp.uit.no, og her kan også høringsuttalelser sendes. Vi har allerede mottatt et brev fra Studentprest Tor Stranda i saken.

I studentdemokratiets saksgang står Studentrådet ansvarlig for å utrede, sette dagsorden og føre saker i Studentparlamentet, og kan her foreslå vedtak. Høringssvar kan påvirke denne innstillingen og i tillegg legges ved Studentparlamentets sakspapirer.

Saksinformasjon:
UiT har i dag et mangfold av religiøse organisasjoner, og disse bidrar til en viss aktivitet på campus. SR ønsker i den anledning prinsippvedtak og resolusjon fra Studentparlamentet som gir retningslinjer i forholdet til denne typen studentorganisasjon.
Slik situasjonen er i dag, foreslår SR to vedtak i SP:

• Resolusjon: Studentparlamentet ønsker ikke å støtte noen religiøse organisasjoner ved oppstart-, drifts- eller arrangementsstøtte.

• Studentparlamentet oppfordrer religiøse studenter til å praktisere sin tro utenfor UiT.

Resolusjonen
SR er av oppfatning av at å ikke gi noen av organisasjonene støtte i liten grad vil påvirke deres aktivitet, ved at de har andre finansieringsmuligheter. INS har etter SRs mening fungert den foregående perioden, på tross av at de ikke har mottatt støtte. I tillegg til religiøse studentorganisasjoner har man to studentprester tilknyttet UiT som tilbyr samtaler og lignende for studenter.

• Ved forrige års semesteravgiftsfordeling fikk de religiøse organisasjonene følgende støttemidler: KRIK – 2500,-
• Tromsø Kristelige Studentforbund – 7500,- Tidligere år har dette holdt seg stabilt for disse organisasjonene. I 2010 fikk Ny Generasjon tildelt 7000 kroner. I fjor fikk Adventistenes Studentforening 10 000,- i oppstartstøtte fra SP.
  

SR er av oppfatningen at religiøse organisasjoner strider med akademias grunnleggende formål om å fremme logikk og kritisk tenkning blant studentene. På grunn av dette anser SR at ingen religiøse studentorganisasjoner burde støttes. Imidlertid vil SR fremheve at man ikke har noe ønske om å avskaffe denne typen organisasjoner, men utelukkende å prioritere ressurser overfor andre grupper.

Videre anser SR at religion er en privatsak, hvis interessenter bør oppfordres til å praktisere sin tro utenfor universitetet.

Tidligere debatt
Det har tidligere blitt diskutert i SP hvorvidt Islam Net for Students burde støttes av Studentparlamentet, og konklusjonen er vært at man ikke har støttet organisasjonen på grunn av at den har krav til styremedlemmers utseende. Etter SRs kunnskap er dette at mannlige styremedlemmer skal ha skjegg og kvinnelige styremedlemmer skal bruke slør (hijab eller lignende). Studentparlamentet var av oppfatningen at dette stred mot norsk lov. SR har ikke funnet grunnlag for dette synet, men har ikke hatt mulighet til å gjøre en full utredning av dette spørsmålet.

Denne periodens SR mener at utfallet i denne debatten var diskriminerende og lite ønskelig for alle parter. SR kan ikke se at det kom klarhet i SPs syn i saken, og anser at SP vil være tjent med en ny debatt. Tidligere har altså Studentparlamentet valgt å støtte kristne organisasjoner gjennom semesteravgiften, men ikke støttet INS, og dette er et uholdbart resultat.

SR oppfordrer SP gjennom vedtaksforslagene til å finne et vedtak som ikke diskriminerer enkelte religiøse grupperinger.

Med vennlig hilsen, Magnus Sparre Nestleder og velferds- og likestillingspolitisk ansvarlig velferd@sp.uit.no, 92259040

life in Oslo

For 3 mnd og 11 dager siden flyttet jeg til et sted jeg aldri hadde tenkt på å flytte til noensinne... Men med en innstilling om at man kan trives over alt, så lenge det er koselige folk der – og det er det stortsett over alt i verden! And guess what: Jeg trives veldig godt i Oslo!

Så for alle dere som lurer på hvordan min nye tilværelse i Oslo er, skal jeg prøve å formidle den via bilder og ord:

Jeg jobber i en skole- og studentorganisasjon, Ny Generasjon, og trives som plommen i egget (sorry, fant ikke et bedre uttrykk!). Her får jeg jobbe med så masse variert og interessant at jeg tror jeg må ha verdens beste jobb! For ikke å snakke om verdens hyggeligste arbeidskolleger. Her er noen av dem @ our nice'n'cozy office:

Her også – i skauen i Oslo:

Og så går jeg i en dritbra kirke, Citykirken – eller CitykirkA, som jeg liker å kalle den.

Det som gjør denne kirka så bra, er mange ting. Både har de veldig appellerende gudedstjenester med relevante og positivt utfordrende prekener, de er flinke til å snakke til alle typer folk, de har enormt bra lovsang og er veldig Jesusfokuserte, de har en lidenskap for den byen de/vi bor i, de har en unik balanse på mange områder og søker alltid å styrke svake sider og være en sunn, men kraftfull kirke – men mer enn noe annet er folka utrolig hyggelige og åpne og flinke til å ta imot nye! Har vært litt merkelig å være helt ny i en ny by med bare nye folk og alt nytt, og da er det alltid så hyggelig å f.eks. kunne henge igjen etter kirka på søndager og bli kjent med folk fra Citykirken! Slik ser noen av dem ut på en helt vanlig dag(!):

Og så bor jeg i ei utrolig hyggelig blokk! Den ligger på Bøler. Og i blokka finnes det noen uskrevne regler som jeg prøver å lære meg:

Regel nr 1: Man hilser på folk i heisen og slår gjerne av en prat

Regel nr 2: Man holder opp døra for andre, hvertfall hvis man er mann

Regel nr 3: Man holder opp søppellokket for andre selv om man ikke en gang skal bort til søppelboksen

regel nr 4: Når man skal ta heisen opp fra første, spør man folk som nettopp kommer inn ytterdøra om om de skal være med, og venter på dem selv om de først må låse opp postboksen og hente ut posten

regel nr 5: Man smiler eller sier hei til folk i korridoren

regel nr 6: Man slår av en prat i vaskekjelleren

Selv etter flere måneder i storbyen blir jeg stadig vekk forundra over hvor hyggelige folk er her! Og ikke bare i blokka mi, men på bussen, på t-banen og over alt. Jeg som trodde JEG var en hyggelig person – nå har jeg masse å strekke meg etter!!

Her er utsikten fra leiligheta jeg bor i:

Og så må jeg jo nevne at jeg bor jeg med verdens hyggeligste søskenpar (bortsett fra meg og Ida, da, men vi er litt inhabile): Mai-Linn og Eva Serine – i Bølers mest hjemmekoselige leilighet! Sammen med nyinnflytta Heidi, som også er veldig trivelig og som snakker østerriksk – FREUDE!

Og så har jeg begynt på innebandy på lørdager! wohoo!

.........

Dette er noen av grunnene til at jeg trives så godt og synes livet i storbyen er kjæmpearti!

Solveig i isbjørnens rike

Svalbard - den lille firkanten på værkartet som de færreste egentlig vet noe særlig om, annet enn at det nesten alltid er kuldegrader og mørketid der.

Nå har Solveig vært på polarekspedisjon og utforsket denne glemte delen av Norge tett oppmed Nordpolen!

Uten våpen har hun tatt seg i land på denne øygruppen hvor det trolig bor flere isbjørner enn mennesker.

En av øyboerne hun treffer der har heldigvis et ladd gevær. Men isbjørnene kommer sjelden ned til Longyearbyen - det sier alle Solveig treffer på.


Solveig biter seg forøvrig merke i ordet "sjelden"...
Det kommer altså isbjørner inn i byen, bare ikke hver dag, lixm... Betryggende!


Så når hun trasker ned til byen forbi øde skuter-parkeringsplasser og gudsforlatte hus en tidlig formiddag, sjekker hun hele tiden mulige fluktveier.

Kanskje Sysselmannens hus er et bra hjemmested?

Men Solveig tok feil av Sysselmannen. Hun hadde trodd at han var en slags ordfører for Svalbarværingene. Lokale pub-besøkende kan imidlertid fortelle at det ikke eksisterer lokalvalg der i gården.

Hun legger to og to sammen og skjønner straks at Sysselmannen er en diktator ansatt av den norske stat for å holde gruvebusene lovlydige. Av gruvearbeiderbildene på veggen forstår hun at det må være en nødvendighet med en sånn kombinert sheriff og dikator her.

Er sikkert han som sørger for å holde folk her busy med alskens kulturarrangementer hele tiden. Nytt kulturhus har han fått bygd. Hvem som finansierer det, forblir for Solveig en gåte siden folk her knapt betaler skatt.

Solveig Slettahjell på Polarjazz 2011.

Polarjazz samler hvertfall størstedelen av Longyearbyens befolkning på kveldene. Kanskje derfor at det knapt finnes kriminalitet her?


Noen av musikerne var i hvert fall kriminelt hyggelige. Spesielt når du hadde en to timers flytur foran deg til et sted du ikke visste om du kom til å komme levende ifra. Da er det fint å sitte med en snakkesalig trompetist i blå t-skjorte som heller aldri har vært på Svalbard!


Men Svalbard har ikke bare kulturarrangementer å by på.
Her finner du også det berømte frølageret hvor all verdens frø er gjemt inni et fjell, godt bevoktet av Sysselmannens menn.

Og oppå fjellet - Platåfjellet - befinner verdens største bakkestasjon for satelitter seg. Der er det stengt for turister. Men Solveig er ingen turist, hun er jo en oppdagelsesreisende. Så hun lurer seg med en telenorbil og kommer seg opp på forbudt område.


Her finner hun ut at mørketiden ikke er så mørk som man skal ha det til, for solen ligger og lurer under horisonten og skaper et vakkert fargespill i skyene.

Ved fotenden av fjellet ligger verdens nordligste kirke. Og Solveig håndhilser på det som må være verdens nordligste prest?

Så er det tid for oppdagelsesreise i isbjørnens rike. Solveig stjeler en snøskuter som står forlatt ved en bensinpumpe og legger i vei utover på isen.

Hun har ikke kommet langt ut av sentrum før hun treffer på et trafikkskilt hun aldri lærte noe om på trafikkskolen. Hun kjenner seg utrygg, spesielt siden sist gang hun kjørte skuter var for 9 år siden i 10 km i timen på et lite jorde...

Vil hun være i stand til å kjøre fra en sulten bjørn som kommer løpende i 60 km/t? Solveig kjører innover Adventdalen. Her hender det at isbjørnene kommer vandrende på isen, har hun fått høre.

Men Solveig glemmer fort isbjørnfaren, for å kjøre snøskuter er fantastisk artig! Hun suser bortover dalen, flyr over humper på veien og kjører opp på en fjelltopp hvor hun har utsikt over Longyearbyen:

Dette er livet! tenker Solveig. Hun føler seg som en snødronning, og uredd går hun derfor sin største frykt i møte: Svalbards konge, den hvite teddybjørnen med de skarpe tennene...

Kanskje hvis jeg kysser den, så blir den til en prins?


Vinner Solveig prinsen og halve kongeriket? Eller får isbjørnen fortsatt være herre i sitt eget isøde? Fortærer han atpåtil halve prinsessa?

Følg med i neste episode av Solveig i isbjørnens rike.

Solveigs juledesserttips

Fantasi er alt som trengs for å lage deilige juledesserter. Tenk bare på hva du liker og kombiner det med noe du tror passer, og vips så har du den perfekte dessert!


1. Varme multebær
- med is, en liten dæsj vaniljesaus og smelta kokesjokolade over. Pynt gjerne med ripsbær for å få en syrlig smak.



2. Konfekteplekake med is eller usukra krem
- kjøp gjerne toro-pakken, den er deilig og gluten- og laktosefri! Ha i terninger med epler som på forhånd er lett stekt i sukker, smør og kanel. Pynt oppå med stekte epleskiver.


3. Eggedosis med ripsbær
- fant på den i dag, og tenkte at det må jo smake godt


4. Eplefristelse
Den har ikke jeg funnet på selv, men den anbefales på det sterkeste!


5. Fruktsalat
Er du lei av alt usunt i jula, så lag en deilig fruktsalat med den frukten du liker. Istedenfor is eller krem, kan du gjerne ha vaniljeyoughurt til. Å strø et lag raspa kokesjokolade over, gir prikken over i'en.


6. Pavlova
Legg lagvis marengsflak, krem og bær eller frukt. Nam!


7. Ettermiddagskaffe
For den late: Du trenger strengt tatt ikke lage dessert hver dag! Med så mye kaker i jula, kan du bare si til gjestene at dere heller tar en tidlig kaffe og lar det være dessert.

Bon appetit!

Kyss, klapp eller klem?

Leste nettopp en artikkel i Aftenpostens A-magasin om spanske kysseregler og tenkte det var på tide å blogge om det kompliserte issuet "hilsing"!

Da jeg bodde i München i 2009, omgav jeg meg med folk fra mange forskjellige nasjoner. Og da er det naturlig at man stadig vekk blir konfrontert med temaet: Hvordan skal man hilse på de ulike folkene? Hvem nikker man til, hvem tar man i handa, hvem gir man klem, hvem kysser man i lufta, hvor mange ganger kysser man i lufta, hvem gir man et ekkelt, vått kyss på kinnet (og hvem overser man - noe som jo ofte forekommer innen norske hilseskikker)? Life started to get a bit complicated! Om du synes det er vanskelig å vite hvordan du skal hilse på folk i Norge, så er det bare a piece of cake i sammenligning!


Det første jeg måtte gjøre, var å analysere hvem som hilste hvordan. Det var ikke helt lett, men etter et halvt år viste mine analyser følgende mønster (merk: dette er ingen kvantitativ undersøkelse...):

• Franskmenn: Er du fra Paris, kysser du tre ganger ut i lufta, mens er du lenger sørfra, er det bare to kyss!

• Amerikanere: De er ikke så forskjellig fra oss nordmenn, men problemet kommer når du blir bedre kjent med dem og det kanskje ville vært naturlig å gi dem en klem. Klemmen begynner på samme måte som en norsk klem, men idet du skal til å legge kinn mot kinn og den ene armen rundt vedkommende, merker du at det overhodet ikke er noen kontakt, du får bare et uformelt klaps på ryggen en-to-tre ganger (á la den typen klem en del norske menn gir hverandre). Og så blir du flau, for du har jo faktisk lent deg mot en unnvikende person og prøvd å søke kroppskontakt når han bare ville klappe deg på ryggen!
  

• Italienere: Her kysser du på kinnet som franskmennene, tror det var to ganger, men ettersom jeg husker, skal du være borti kinnet med ditt kinn når du kysser i lufta. PS: IKKE gi dem klem! (dette kommer vi tilbake til senere...)
  

• Brasilianere: Her kommer den kompliserte biten, for her er det ingen fasitsvar! Det begynte med at jeg observerte at de gav to kyss på kinnet, som de da også var borti. Men etterhvert som man ble kjent, ble det lagt til en haug av varianter, og det var vanskelig å få til å gradere kyssene etter lengden og nærheten på vennskapene - mine analysemetoder var for enkle til å kunne kategorisere et så stort spekter av variasjoner. Men jeg tror de kan innordnes etter følgende kriterier: To kyss på kinnet (med touch) er det mest formelle, det BØR du gjøre, du slipper ikke unna med et norsk nikk. Så kommer to kyss på kinnet, der du faktisk kysser så vidt med leppene, og etter det igjen kommer ett kyss på kinnet, som blir noe lignende som en klem. Den mest intense versjonen av denne, er et skikkelig stort, vått kyss på kinnet. Men la deg ikke forføre, dette er fremdeles helt normalt og vennskapelig - er et sånt type kyss en gammel, irriterende tante ville gitt deg!

• Tyskere: Her er det vanskelig å generalisere, men stort sett hilser de som oss. Dog finnes det noen unntak: Når du er så nært Sør-Europa som München er, kan det forekomme en og annen "kyss på begge kinn"-hilsen som gjør deg litt forvirra, for du trodde du slapp unna dette når du var med ekte tyske natives. OG, stikker du innom en koselig frikirke, kan du være sikker på at klemme-kulturen langt overgår den norske kristen-klemmekulturen. Her gjelder nemlig én regel: Alle skal klemmes, alltid! PS: Hvis du synes det blir litt for mye, kan du alltids prøve å unngå å møte blikket til folk etter hvert som du kommer inn i kirka, da kan det hende du redder deg forbi et par folk før det igjen blir massivt klemmepress! Denne typen unnaluring kan man dessverre ikke gjøre med brasilianere, for der skal alle ses på og hilses på uten unntak, ellers er du uhøflig!

I begynnelsen fulgte jeg bare strømmen fordi jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle hilse på dette internasjonale sammensuriet av folk. Så jeg lot de andre ta initiativ og slengte meg med på hva enn slags hilsen de var vant til. De utviklet blant annet "finger-regelen" som gikk ut på at du viste to eller tre fingre etter hvor mange kyss du hadde tenkt å gi. Dette slik at man rekker å snu seg til siden når det tredje kysset evt. kommer! Ellers kan det jo bli litt flaut...

Men etter hvert begynte jeg å bli litt lei av all kyssinga, og jeg savna faktisk den norske, vennskapelige klemmen. Antakelig var det mest fordi jeg mente at "var man i Tyskland, burde man hilse som tyskerne!" Og dessuten ønsket jeg at den norsk-tyske hilsekulturen ikke skulle drukne i alle disse eksotiske hilsemåtene. Derfor prøvde jeg heller å gi klem når folk ville til å kysse meg. Det var ikke alltid like lett å få til, de fleste ville absolutt kysse.


Jeg samtalte derfor med ei italiensk venninne om dette, og la ut om min ergrelse over at jeg alltid måtte føye meg etter andres hilseregler. Da fortalte hun meg hvordan hun oppfattet en klem: Det var noe bare typen hennes ville gitt henne, eller kanskje en kjempenær venninne - det var nemlig noe av det mest intime (før kyss på munnen, selvfølgelig). Shit, da burde jeg kanskje ikke gå rundt og tvinge folk til å hilse "the norwegian way" og boikotte kyss på kinnet? Så komplisert dette med hilsing plutselig hadde blitt! Nå måtte man også ta hensyn til hvilke signaler ens egen hilsemåte kunne gi folk fra andre kulturer.


Worst case scenario var alltid når du møtte en gjeng folk fra forskjellige land. Det var greit nok med italienerne, franskmennene og brasilianerne, de måtte man kysse, sånn var det bare. Men hva gjorde man da med skandinavene? Jeg kunne jo ikke kysse svenskene, danskene og finskene på kinnet! Det hadde blitt litt for awkvard! Men jeg kunne heller ikke gi dem klem i starten, for så godt kjente vi ikke hverandre da. Amerikanerne kunne man i det minste ta i handa! Så de stakkars skandinavene fikk ingen hilsen annet enn et hei, stakkars. Mens vennene deres fikk kyss både en og to og tre ganger! Føltes litt merkelig!

Men jeg husker godt én dag, det var helt i slutten av mitt opphold i München, at folk endelig hadde lært av MEG. Vi hadde vært og stått på vannski, og jeg skulle forlate de andre og ta en annen U-Bahn hjem. Og før jeg hadde rukket å kartlegge situasjonen og vurdere hvem som skulle få kyss, klapp eller klem - eller kanskje bare et "ha det", så tok en skandinaver initiativ til å gi meg en ha-det-klem, og her var skandinavene faktisk i stort flertall, så det ble et slags gruppepress MOT kysseskikken. Yes, endelig! Én etter én kom de og gav meg en klem, så hva skulle den stakkars kysseglade minoriteten da gjøre? Klemme, selvfølgelig!

For meg ble dette en liten triumf i denne kulturelle minikrigen mot den Sør-Europeiske og Sør-Amerikanske kysseskikken som prøvde å invadere München!

Håper denne artikkelens lesere har egne historier, observasjoner og kommentarer som kan supplere mine erfaringer. Del dem gjerne i kommentarfeltet!